Job 6
1 And Job answered and said,
Da tok Job til orde og sa:
2 Oh that my grief were thoroughly weighed, and all my calamity laid in the balances!
Gid min gremmelse blev veid, og min ulykke samtidig lagt på vekten!
3 For now it would be heavier than the sand of the seas; therefore my words are vehement.
For nu er den tyngre enn havets sand; derfor var mine ord tankeløse.
4 For the arrows of the Almighty are within me, their poison drinketh up my spirit: the terrors of God are arrayed against me.
For den Allmektiges piler sitter i mig, og min ånd drikker deres gift; Guds redsler stiller sig op imot mig.
5 Doth the wild ass bray by the grass? loweth an ox over his fodder?
Skriker vel et villesel midt i det grønne gress? Eller brøler en okse foran sitt fôr?
6 Shall that which is insipid be eaten without salt? Is there any taste in the white of an egg?
Hvem vil ete det som det ingen smak er i, uten salt? Eller er det smak i eggehvite?
7 What my soul refuseth to touch, that is as my loathsome food.
Det byr mig imot å røre ved det; det er for mig som utskjemt mat.
8 Oh that I might have my request, and that God would grant my desire!
Gid min bønn måtte bli hørt, og Gud vilde opfylle mitt håp!
9 And that it would please God to crush me, that he would let loose his hand and cut me off!
Og måtte det behage Gud å knuse mig, å slippe løs sin hånd og avskjære min livstråd!
10 Then should I yet have comfort; and in the pain which spareth not I would rejoice that I have not denied the words of the Holy One.
Da hadde jeg ennu en trøst, og jeg skulde springe av glede midt i den skånselløse smerte; for jeg har ikke fornektet den Helliges ord.
11 What is my strength, that I should hope? and what is mine end, that I should have patience?
Hvad kraft har jeg, så jeg kunde holde ut, og hvad blir enden med mig, så jeg kunde være tålmodig?
12 Is my strength the strength of stones? is my flesh of brass?
Er da min kraft som stenens kraft? Eller er mitt kjøtt av kobber?
13 Is it not that there is no help in me, and soundness is driven away from me?
Er jeg da ikke aldeles hjelpeløs? Er ikke all utsikt til frelse fratatt mig?
14 For him that is fainting kindness [is meet] from his friend; or he forsaketh the fear of the Almighty.
Den ulykkelige burde møte kjærlighet hos sin venn, selv om han opgir frykten for den Allmektige.
15 My brethren have dealt deceitfully as a stream, as the channel of streams which pass away,
Men mine brødre har sviktet som en bekk, som strømmer hvis vann skyller over,
16 Which are turbid by reason of the ice, in which the snow hideth itself:
som er grumset av is, og som det skjuler sig sne i;
17 At the time they diminish, they are dried up; when heat affecteth them, they vanish from their place:
men på den tid de treffes av solens glød, tørkes de ut; når det blir hett, svinner de bort.
18 They wind about in the paths of their course, they go off into the waste and perish.
Karavaner som er på veien til dem, bøier av; de drar op i ørkenen og omkommer.
19 The caravans of Tema looked, the companies of Sheba counted on them:
Temas karavaner speidet efter dem, Sjebas reisefølger satte sitt håp til dem;
20 They are ashamed at their hope; they come thither, and are confounded.
de blev til skamme, fordi de stolte på dem; de kom dit og blev skuffet.
21 So now ye are nothing; ye see a terrible object and are afraid.
Således er I nu blitt til intet; I ser ulykken og blir redde.
22 Did I say, Bring unto me, and make me a present from your substance?
Har jeg vel bedt eder at I skulde gi mig noget eller bruke noget av eders gods til beste for mig,
23 Or, rescue me from the hand of the oppressor, and redeem me from the hand of the violent?
at I skulde frelse mig av fiendens hånd og løskjøpe mig fra voldsmenn?
24 Teach me, and I will hold my tongue; and cause me to understand wherein I have erred.
Lær mig, så skal jeg tie, og vis mig hvori jeg har faret vill!
25 How forcible are right words! but what doth your upbraiding reprove?
Hvor kraftige er ikke rettsindige ord! Men hvad gagn er det i en refselse fra eder?
26 Do ye imagine to reprove words? The speeches of one that is desperate are indeed for the wind.
Tenker I på å refse ord? Ord av en fortvilet mann hører jo vinden til.
27 Yea, ye overwhelm the fatherless, and dig [a pit] for your friend.
Endog om en farløs kunde I kaste lodd og kjøpslå om eders venn.
28 Now therefore if ye will, look upon me; and it shall be to your face if I lie.
Men gjør nu så vel å se på mig! Skulde jeg vel ville lyve eder midt op i ansiktet?
29 Return, I pray you, let there be no wrong; yea, return again, my righteousness shall be in it.
Vend om, la det ikke skje urett! Vend om, jeg har ennu rett i dette.
30 Is there wrong in my tongue? cannot my taste discern mischievous things?
Er det urett på min tunge, eller skulde min gane ikke merke hvad som er ondt?
