Job 4
1 And Eliphaz the Temanite answered and said,
Da tok Elifas fra Teman til orde og sa:
2 If a word were essayed to thee, wouldest thou be grieved? But who can refrain from speaking?
Om en prøvde å tale et ord til dig, vilde du da ta det ille op? Men hvem kan vel holde sine ord tilbake?
3 Behold, thou hast instructed many, and thou hast strengthened the weak hands;
Du har selv vist mange til rette, og maktløse hender styrket du;
4 Thy words have upholden him that was stumbling, and thou hast braced up the bending knees:
dine ord reiste den snublende op, og synkende knær gjorde du sterke.
5 But now it is come upon thee, and thou grievest; it toucheth thee, and thou art troubled.
Men nu, når det gjelder dig selv, blir du utålmodig, når det rammer dig, blir du forferdet.
6 Hath not thy piety been thy confidence, and the perfection of thy ways thy hope?
Er ikke din gudsfrykt din tillit, din ulastelige ferd ditt håp?
7 Remember, I pray thee, who that was innocent has perished? and where were the upright cut off?
Tenk efter: Hvem omkom uskyldig, og hvor gikk rettskafne til grunne?
8 Even as I have seen, they that plough iniquity and sow mischief, reap the same.
Efter det jeg har sett, har de som pløide urett og sådde nød, også høstet det.
9 By the breath of God they perish, and by the blast of his nostrils are they consumed.
De omkom for Guds ånde, og for hans vredes pust blev de til intet.
10 The roar of the lion, and the voice of the fierce lion, and the teeth of the young lions, are broken;
Løvens brøl og dens fryktelige røst hørtes ikke lenger, og ungløvenes tenner blev knust.
11 The old lion perisheth for lack of prey, and the whelps of the lioness are scattered.
Løven omkom av mangel på rov, og løvinnens unger blev adspredt.
12 Now to me a word was secretly brought, and mine ear received a whisper thereof.
Og til mig stjal sig et ord; det lød for mitt øre som en hvisken,
13 In thoughts from visions of the night, when deep sleep falleth on men: —
under skiftende tanker ved nattlige syner, når dyp søvn faller på menneskene.
14 Fear came on me, and trembling, and made all my bones to shake;
Frykt og beven kom over mig, så alle mine ben tok til å skjelve.
15 And a spirit passed before my face — the hair of my flesh stood up —
Og en ånd fór forbi mitt åsyn; hårene på mitt legeme reiste sig.
16 It stood still; I could not discern the appearance thereof: a form was before mine eyes; I heard a slight murmur and a voice:
Den blev stående, men jeg skjelnet ikke klart hvorledes den så ut - det var en skikkelse som stod der for mine øine; jeg hørte en stille susen og en røst:
17 Shall [mortal] man be more just than God? Shall a man be purer than his Maker?
Er et menneske rettferdig for Gud, eller en mann ren for sin skaper?
18 Lo, he trusteth not his servants, and his angels he chargeth with folly:
Se, på sine tjenere stoler han ikke, og hos sine engler finner han feil,
19 How much more them that dwell in houses of clay, whose foundation is in the dust, who are crushed as the moth!
hvor meget mere da hos dem som bor i hus av ler, og som har sin grunnvoll i støvet - de som knuses lettere enn møll.
20 From morning to evening are they smitten: without any heeding it, they perish for ever.
Fra morgen til aften - så er de sønderslått; uten at nogen akter på det, går de til grunne for alltid.
21 Is not their tent-cord torn away in them? they die, and without wisdom.
Blir ikke teltsnoren dradd ut hos dem? De dør, men ikke i visdom.
