Hebrews 6
1 Wherefore, leaving the word of the beginning of the Christ, let us go on [to what belongs] to full growth, not laying again a foundation of repentance from dead works and faith in God,
Difor vil me springa yver barnelærdomen um Kristus og skrida fram til det fullkomne, og ikkje atter leggja grunnvollen med umvending frå daude gjerningar og tru på Gud,
2 of [the] doctrine of washings, and of imposition of hands, and of resurrection of [the] dead, and of eternal judgment; (aiōnios g166)
med læra um dåp og handpåleggjing og uppstoda av daude og æveleg dom. (aiōnios g166)
3 and this will we do if God permit.
Og dette vil me gjera, um Gud gjev lov til det.
4 For it is impossible to renew again to repentance those once enlightened, and who have tasted of the heavenly gift, and have been made partakers of [the] Holy Spirit,
For det er umogelegt at dei som ein gong er upplyste og hev smaka den himmelske gåva og fenge lut i den Heilage Ande
og smaka Guds gode ord og krafterne av den komande verdi (aiōn g165)
6 and have fallen away, crucifying for themselves [as they do] the Son of God, and making a show of [him].
og so fell frå, atter kann uppnyast til umvending, sidan dei på nytt krossfester Guds son for seg og gjer honom til spott.
7 For ground which drinks the rain which comes often upon it, and produces useful herbs for those for whose sakes also it is tilled, partakes of blessing from God;
For den jordi som drikk regnet som ofte fell på henne, og ber gagnleg grøda åt deim som ho vert dyrka for, ho fær velsigning av Gud;
8 but bringing forth thorns and briars, it is found worthless and nigh to a curse, whose end [is] to be burned.
men ber ho tornar og tistlar, so er ho udugleg og forbanning nær, og enden med henne er å verta brend.
9 But we are persuaded concerning you, beloved, better things, and connected with salvation, even if we speak thus.
Men um dykk, kjære vener, er me visse på det som betre er, og som høyrer til frelsa, um me og talar soleis.
10 For God [is] not unrighteous to forget your work, and the love which ye have shewn to his name, having ministered to the saints, and [still] ministering.
For Gud er ikkje urettferdig, so han skulde gløyma dykkar verk og den kjærleiken som de hev synt for hans namn, med di de hev tent og endå tener dei heilage.
11 But we desire earnestly that each one of you shew the same diligence to the full assurance of hope unto the end;
Men me ynskjer at kvar ein av dykk må syna den same ihuge for den fulle vissa i voni alt til enden,
12 that ye be not sluggish, but imitators of those who through faith and patience have been inheritors of the promises.
so de ikkje skal verta seinføre, men fylgja etter deim som ved tru og tolmod erver lovnaderne.
13 For God, having promised to Abraham, since he had no greater to swear by, swore by himself,
For då Gud gav Abraham lovnaden, og han ingen større hadde å sverja ved, so svor han ved seg sjølv
14 saying, Surely blessing I will bless thee, and multiplying I will multiply thee;
og sagde: «Sanneleg, eg vil rikleg velsigna deg og gjera deg storleg mangfaldig.»
15 and thus, having had long patience, he got the promise.
Og soleis vann han lovnaden, då han hadde venta med tolmod.
16 For men indeed swear by a greater, and with them the oath is a term to all dispute, as making matters sure.
For menneskje sver ved ein større, og eiden er deim ein ende på all motsegn til stadfesting.
17 Wherein God, willing to shew more abundantly to the heirs of the promise the unchangeableness of his purpose, intervened by an oath,
Difor lagde Gud ein eid til, då han enn meir vilde syna ervingarne til lovnaden kor ubrigdeleg hans vilje var,
18 that by two unchangeable things, in which [it was] impossible that God should lie, we might have a strong encouragement, who have fled for refuge to lay hold on the hope set before us,
so me ved tvo ubrigdelege ting, som Gud umogeleg kunde svika i, skulde hava ei sterk trøyst, me som flydde til å gripa den voni som ventar oss,
19 which we have as anchor of the soul, both secure and firm, and entering into that within the veil,
den me hev som eit anker for sjæli, eit som er trygt og fast og når inn um forhenget,
