Psalms 69
1 Unto the end. For those who will be changed: of David. Save me, O God, for the waters have entered, even to my soul.
Til songmeisteren, etter «Liljor»; av David. Frels meg, Gud! for vatni trengjer seg inn på livet.
2 I have become stuck in a deep quagmire, and there is no firm footing. I have arrived at the height of the sea, and a tempest has overwhelmed me.
Eg er sokken ned i det djupe dike der det inkje fotfeste er, eg er komen ut i ovdjupe vatn, og flodi fløymer yver meg.
3 I have endured hardships, while crying out. My jaws have become hoarse; my eyes have failed. Meanwhile, I hope in my God.
Eg er trøytt av mi roping, det brenn i min strupe, mine augo er upptærde, med di eg ventar på min Gud.
4 Those who hate me without cause have been multiplied beyond the hairs of my head. My enemies, who persecuted me unjustly, have been strengthened. Then I was required to pay for what I did not take.
Fleire enn håri på mitt hovud er dei som hatar meg utan orsak, mange er dei som vil meg tyna meg, som utan grunn er mine fiendar; det eg ikkje hev rana, skal eg no gjeva attende.
5 O God, you know my foolishness, and my offenses have not been hidden from you.
Gud, du kjenner min dårskap, og all mi syndeskuld er ikkje løynd for deg.
6 Let those who wait for you, O Lord, the Lord of hosts, not be shamed in me. Let those who seek you, O God of Israel, not be confounded over me.
Lat deim ved meg ikkje verta til skammar, dei som ventar på deg, Herre, Herre, allhers drott! Lat deim ikkje ved meg verta skjemde, dei som søkjer deg, Israels Gud!
7 For because of you, I have endured reproach; confusion has covered my face.
For di skuld ber eg hæding, skjemsla ligg yver mitt andlit.
8 I have become a stranger to my brothers and a sojourner to the sons of my mother.
Eg hev vorte framand hjå brørne mine, og ein utlending hjå borni til mor mi.
9 For zeal for your house has consumed me, and the reproaches of those who reproached you have fallen upon me.
For brennhug for ditt hus hev ete meg upp, og deira spottord som spottar deg, hev falle på meg.
10 And I covered my soul with fasting, and it has become a reproach to me.
Då mi sjæl græt medan eg fasta, vart eg spotta for det.
11 And I put on a haircloth as my garment, and I became a parable to them.
Då eg laga ein sekk til klædde for meg, vart eg eit ordtøke for deim.
12 Those who sat at the gate spoke against me, and those who drank wine made me their song.
Dei som sit i porten, røder um meg, og drikkarane syng um meg.
13 But as for me, truly, my prayer is to you, O Lord. This time has pleased you well, O God. In the multitude of your mercy, in the truth of your salvation, hear me.
Men eg kjem med mi bøn til deg, Herre, i nådetidi, Gud, for di store miskunn; svara meg med di trufaste hjelp!
14 Rescue me from the quagmire, so that I may not become trapped. Free me from those who hate me and from deep waters.
Fria meg ut or søyla, og lat meg ikkje søkka! Lat meg verta utfria frå deim som hatar meg og frå dei djupe vatni!
15 Do not allow the tempest of water to submerge me, nor the deep to absorb me. And do not allow the well to close in on me.
Lat ikkje vatsflodi fløyma yver meg, og ikkje djupet svelgja meg, og heller ikkje brunnen lata att sitt gap yver meg!
16 Hear me, O Lord, for your mercy is kind. Look upon me, according to the fullness of your compassion.
Svara meg, Herre, for din nåde er god, etter di store miskunn vend deg til meg!
17 And do not turn your face away from your servant, for I am in trouble: heed me quickly.
Og løyn ikkje di åsyn for tenaren din, for eg er i naud; svara meg snart!
18 Attend to my soul, and free it. Rescue me, because of my enemies.
Kom nær til mi sjæl, løys henne ut! Frels meg for mine fiendar skuld!
19 You know my reproach, and my confusion, and my reverence.
Du kjenner mi spott og skam og vanæra, for di åsyn stend alle dei som trengjer meg.
20 All those who trouble me are in your sight; my heart has anticipated reproach and misery. And I sought for one who might grieve together with me, but there was no one, and for one who might console me, and I found no one.
Spottord hev brote mitt hjarta sund, so eg er sjuk; eg venta på medynk, men der var ingi, og på trøystarar, men eg fann ingen.
21 And they gave me gall for my food. And in my thirst, they gave me vinegar to drink.
Og dei gav meg gall å eta, og då eg var tyrst, gav dei meg eddik å drikka.
22 Let their table be a snare before them, and a retribution, and a scandal.
Lat bordet deira framfyre deim verta ei snara, og ei gildra for deim når dei er trygge!
23 Let their eyes be darkened, so that they may not see, and may their back always be crooked.
Lat augo deira dimmast so dei ikkje ser, og lat deira lender alltid skjelva!
24 Pour out your indignation upon them, and may the fury of your anger take hold of them.
Renn ut yver deim din vreide, og lat din brennande harm nå deim!
25 May their dwelling place be deserted, and may there be no one who dwells in their tabernacles.
Lat deira bustad verta øydd, lat det ingen vera som bur i deira tjeld!
26 For they persecuted whomever you struck. And they have added to the grief of my wounds.
For dei forfylgjer den som du hev slege, og dei fortel um pinsla åt deim som du hev gjenomstunge.
27 Assign an iniquity upon their iniquity, and may they not enter into your justice.
Lat deim leggja syndeskuld til si syndeskuld, og lat deim ikkje koma til di rettferd!
28 Delete them from the Book of the Living, and let them not be written down with the just.
Lat deim verta utstrokne or livsens bok, og ikkje verta innskrivne med dei rettferdige!
29 I am poor and sorrowful, but your salvation, O God, has taken me up.
Men eg er ein arming full av verk, Gud, lat di frelsa berga meg!
30 I will praise the name of God with a canticle, and I will magnify him with praise.
Eg vil lova Guds namn med song og høglova honom med takksegjing,
31 And it will please God more than a new calf producing horns and hoofs.
og det skal tekkjast Herren betre enn ein ung ukse med horn og klauver.
32 Let the poor see and rejoice. Seek God, and your soul will live.
Når spaklyndte ser det, vil dei gleda seg; de som søkjer Gud - må dykkar hjarta liva!
33 For the Lord has heard the poor, and he has not despised his prisoners.
For Herren høyrer på dei fatige, og sine fangar vanvyrder han ikkje.
34 Let the heavens and the earth praise him: the sea, and everything that crawls in it.
Himmel og jord skal lova honom, havet og alt som krek i det.
35 For God will save Zion, and the cities of Judah will be built up. And they will dwell there, and they will acquire it by inheritance.
For Gud skal frelsa Sion og byggja byarne i Juda, og dei skal bu der og eiga deim.
36 And the offspring of his servants will possess it; and those who love his name will dwell in it.
Og avkjømet til hans tenarar skal erva deim, og dei som elskar hans namn, skal bu der.
