Mark 6
1 And departing from there, he went away to his own country; and his disciples followed him.
So for han burt derifrå og kom til fødesheimen sin, og læresveinarne var med honom.
2 And when the Sabbath arrived, he began to teach in the synagogue. And many, upon hearing him, were amazed at his doctrine, saying: “Where did this one get all these things?” and, “What is this wisdom, which has been given to him?” and, “Such powerful deeds, which are wrought by his hands!”
Då kviledagen kom, tok han til å læra folket i synagoga, og dei mange som høyrde på honom, var reint upp i under og sagde: «Kvar hev han dette frå? Kva er det for visdom han hev fenge? Og slike underverk som han gjer!
3 “Is this not the carpenter, the son of Mary, the brother of James, and Joseph, and Jude, and Simon? Are not his sisters also here with us?” And they took great offense at him.
Er’kje dette timbremannen, son åt Maria og bror åt Jakob og Joses og Judas og Simon? Og bur’kje systerne hans her i grendi?» Og dei stygdest ved honom.
4 And Jesus said to them, “A prophet is not without honor, except in his own country, and in his own house, and among his own kindred.”
Men Jesus sagde til deim: «Ein profet er ikkje vanvyrd utan i si eige grend og hjå sitt eige folk og i sin eigen heim!»
5 And he was not able to perform any miracles there, except that he cured a few of the infirm by laying his hands on them.
Han kunde ikkje gjera noko under der, so nær som at han lagde henderne på nokre få helselause og lækte deim.
6 And he wondered, because of their unbelief, and he traveled around in the villages, teaching.
Og han undra seg yver vantrui deira. Sidan gjekk han frå grend til grend og lærde folket.
7 And he called the twelve. And he began to send them out in twos, and he gave them authority over unclean spirits.
Og han kalla dei tolv til seg, og tok til å senda deim ut, tvo og tvo, og gav dei magt yver dei ureine ånderne.
8 And he instructed them not to take anything for the journey, except a staff: no traveling bag, no bread, and no money belt,
Han sagde til deim at dei skulde’kje hava anna med seg på ferdi enn ein stav, ikkje brød, ikkje skreppa, ikkje kopar i beltet;
9 but to wear sandals, and not to wear two tunics.
sandalar kunde dei ganga med, men dei måtte’kje hava på seg meir enn ei trøya.
10 And he said to them: “Whenever you have entered into a house, stay there until you depart from that place.
«Kvar gong de kjem inn i eit hus, » sagde han, «so ver der til de fer burt frå den bygdi.
11 And whoever will neither receive you, nor listen to you, as you go away from there, shake off the dust from your feet as a testimony against them.”
Men er det nokon stad dei ikkje vil taka imot dykk og ikkje vil høyra på dykk, so gakk dykkar veg og rist moldi av føterne dykkar! det skal vera eit vitnemål mot deim.»
12 And going out, they were preaching, so that people would repent.
So tok dei i vegen og tala for folket og mana deim til å venda um.
13 And they cast out many demons, and they anointed many of the sick with oil and healed them.
Og dei dreiv ut mange djevlar, og salva mange helselause med olje og lækte deim.
14 And king Herod heard of it, (for his name had become well-known) and he said: “John the Baptist has risen again from the dead, and because of this, miracles are at work in him.”
Kong Herodes fekk og høyra um dette; for Jesus hadde vorte namnspurd, og folk sagde: «Det er Johannes, døyparen! Han hev stade upp frå dei daude; difor ter det seg so underfulle krafter i honom; »
15 But others were saying, “Because it is Elijah.” Still others were saying, “Because he is a prophet, like one of the prophets.”
andre sagde: «Det er Elia; » endå andre: «Det er ein profet, som ein av dei gamle profetarne.»
16 When Herod had heard it, he said, “John whom I beheaded, the same has risen again from the dead.”
Men då Herodes høyrde det, sagde han: «Det er Johannes, han som eg let deim hogga hovudet av; no hev han stade upp att!»
17 For Herod himself had sent to capture John, and had chained him in prison, because of Herodias, the wife of his brother Philip; for he had married her.
For Herodes hadde sjølv sendt ut folk til å gripa Johannes og lagt honom i band og lekkjor, og det valda Herodias, kona åt Filip, bror hans. For henne hadde Herodes gift seg med;
18 For John was saying to Herod, “It is not lawful for you to have your brother’s wife.”
men Johannes sagde til honom: «Du må ikkje hava brorkona di!»
19 Now Herodias was devising treachery against him; and she wanted to kill him, but she was unable.
Difor bar Herodias hat til honom, og vilde at han skulde drepast, men fekk det’kje fram.
20 For Herod was apprehensive of John, knowing him to be a just and holy man, and so he guarded him. And he heard that he was accomplishing many things, and so he listened to him willingly.
For Herodes hadde age for Johannes, av di han visste han var ein rettferdig og heilag mann, og han heldt handi yver honom; når han høyrde honom, kom han i tvil um mangt og mykje, og han høyrde honom gjerne.
21 And when an opportune time had arrived, Herod held a feast on his birthday, with the leaders, and the tribunes, and the first rulers of Galilee.
Men so kom det ei lagleg tid: det var då Herodes på årmålsdagen sin gjorde eit gjestebod for stormennerne sine og herhovdingarne og dei gjævaste i Galilæa.
22 And when the daughter of the same Herodias had entered, and danced, and pleased Herod, along with those who were at table with him, the king said to the girl, “Request from me whatever you want, and I will give it to you.”
Då kom dotter åt Herodias inn og dansa. Herodes og gjesterne hans tykte gildt i dansen hennar, og kongen sagde til henne: «Bed meg um kva du vil, so skal eg gjeva deg det!»
23 And he swore to her, “Anything that you request, I will give to you, even up to half my kingdom.”
Og han svor at ho skulde få det ho bad um - um det so var halve riket hans.
24 And when she had gone out, she said to her mother, “What shall I request?” But her mother said, “The head of John the Baptist.”
So gjekk ho ut og spurde mor si: «Kva skal eg beda um?» «Hovudet åt Johannes døyparen!» svara mori.
25 And immediately, when she had entered with haste to the king, she petitioned him, saying: “I want you to give me at once the head of John the Baptist on a platter.”
Då skunda ho seg straks inn til kongen og bar fram ynskjet sitt. «Eg vil at du no med det same skal gjeva meg hovudet åt Johannes døyparen på eit fat, » sagde ho.
26 And the king was greatly saddened. But because of his oath, and because of those who were sitting with him at table, he was not willing to disappoint her.
Kongen vart reint ille ved; men for di han hadde svore, og for gjesterne skuld vilde han ikkje svara nei.
27 So, having sent an executioner, he instructed that his head be brought on a platter.
Han sende straks ein av livvakti av stad og bad honom henta hovudet åt Johannes.
28 And he beheaded him in prison, and he brought his head on a platter. And he gave it to the girl, and the girl gave it her mother.
Mannen gjekk til fengslet og hogg hovudet av Johannes, kom med det på eit fat og gav det til gjenta, og ho gav det til mor si.
29 When his disciples heard about it, they came and took his body, and they placed it in a tomb.
Då læresveinarne åt Johannes fekk høyra det, kom dei og tok liket hans og lagde det i ei grav.
30 And the Apostles, returning to Jesus, reported to him everything that they had done and taught.
Apostlarne samla seg atter hjå Jesus, og sagde frå um alt dei hadde gjort, og alt dei hadde lært folket.
31 And he said to them, “Go out alone, into a deserted place, and rest for a little while.” For there were so many who were coming and going, that they did not even have time to eat.
Då sagde han til deim: «Kom no de åleine med meg til ein øydestad og kvil dykk litt!» For det var mange som kom og gjekk, og dei fekk ikkje ein gong matro.
32 And climbing into a boat, they went away to a deserted place alone.
So for dei åleine i båten til ein øydestad.
33 And they saw them going away, and many knew about it. And together they ran by foot from all the cities, and they arrived before them.
Men folk såg deim fara burt, og mange kjende deim att, og sprang landveges dit frå alle byarne og kom fyre deim,
34 And Jesus, going out, saw a great multitude. And he took pity on them, because they were like sheep without a shepherd, and he began to teach them many things.
og då Jesus steig i land, fekk han sjå ein stor folkehop. Han tykte hjarteleg synd i deim; for dei var som ein saueflokk utan hyrding; og han tok til å læra deim mykje.
35 And when many hours had now passed, his disciples drew near to him, saying: “This is a deserted place, and the hour is now late.
Då dagen tok til å lida, kom læresveinarne til honom og sagde: «Det er audt her, og dagen lid.
36 Send them away, so that by going out to nearby villages and towns, they might buy provisions for themselves to eat.”
Send deim frå deg, so dei kann ganga burt i gardarne og grenderne her kringum og kjøpa seg mat!»
37 And responding, he said to them, “Give them something to eat yourselves.” And they said to him, “Let us go out and buy bread for two hundred denarii, and then we will give them something to eat.”
«Gjev de dei mat!» svara han. «Skal me ganga av og kjøpa brød for eit halvt hundrad dalar, og gjeva deim?» sagde dei då.
38 And he said to them: “How many loaves do you have? Go and see.” And when they had found out, they said, “Five, and two fish.”
«Kor mykje brød hev de?» spurde han; «gakk og sjå etter!» Då dei so hadde fenge greida på det, sagde dei: «Fem leivar og tvo fiskar.»
39 And he instructed them to make them all sit down in groups on the green grass.
Då sagde han at dei skulde lata alle setja seg i det grøne graset, bordlag og bordlag.
40 And they sat down in divisions by hundreds and by fifties.
So let dei seg ned i flokkar, sume på hundrad og sume på femti.
41 And having received the five loaves and the two fish, gazing up to heaven, he blessed and broke the bread, and he gave it to his disciples to set before them. And the two fish he divided among them all.
Og han tok dei fem brødleivarne og dei tvo fiskarne og såg upp imot himmelen og velsigna deim; so braut han brødet og gav det til læresveinarne, so dei skulde setja det fram for deim, og dei tvo fiskarne skifte han og ut åt deim alle.
42 And they all ate and were satisfied.
Då alle hadde ete og var mette,
43 And they brought together the remainder: twelve baskets full of fragments and of fish.
samla dei upp tolv korger fulle med brødstykke og noko fisk.
44 Now those who ate were five thousand men.
Og det var fem tusund mann som hadde fenge mat.
45 And without delay he urged his disciples to climb into the boat, so that they might precede him across the sea to Bethsaida, while he dismissed the people.
Med same dette var gjort, nøydde han læresveinarne til å ganga i båten og fara fyre yver sjøen, til Betsaida, medan han sjølv bad farvel med folket.
46 And when he had dismissed them, he went to the mountain to pray.
Og då han hadde skilst med deim, gjekk han upp i fjellet og vilde beda.
47 And when it was late, the boat was in the midst of the sea, and he was alone on the land.
Då det leid på kvelden, var båten midt utpå sjøen, og sjølv var han åleine på land.
48 And seeing them struggling to row, (for the wind was against them, ) and about the fourth watch of the night, he came to them, walking upon the sea. And he intended to pass by them.
Då såg han at det gjekk tungt for deim med roren; for dei hadde vinden imot seg. Og ikring den fjorde nattevakti kom han gangande burtimot deim på sjøen, og vilde ganga framum deim.
49 But when they saw him walking upon the sea, they thought it was an apparition, and they cried out.
Då dei såg at han gjekk på sjøen, tenkte dei at det var eit skrymt, og dei sette i et skrik;
50 For they all saw him, and they were very disturbed. And immediately he spoke with them, and he said to them: “Be strengthened in faith. It is I. Do not be afraid.”
for dei såg honom alle og vart fælne. Men i det same tala han til deim og sagde: «Ver hugheile! Det er eg! Ver’kje rædde!»
51 And he climbed into the boat with them, and the wind ceased. And they became even more astonished within themselves.
So steig han upp i båten til deim, og vinden stilna. Men dei var so forstøkte at dei var reint ifrå seg.
52 For they did not understand about the bread. For their heart had been blinded.
For dei hadde ikkje vitrast av det som var hendt med brødet; so seige og tungnæme var dei.
53 And when they had crossed over, they arrived in the land of Genesaret, and they reached the shore.
Då dei hadde fare yver til hitt landet, kom dei til Gennesaret og lagde til der.
54 And when they had disembarked from the boat, the people immediately recognized him.
Med det same han steig utor båten, kjende folk honom att,
55 And running throughout that entire region, they began to carry on beds those who had maladies, to where they heard that he would be.
og dei sprang rundt i heile grannelaget og tok til å bera dei sjuke kring i sengjerne sine dit som dei høyrde han var.
56 And in whichever place he entered, in towns or villages or cities, they placed the infirm in the main streets, and they pleaded with him that they might touch even the hem of his garment. And as many as touched him were made healthy.
Og kvar han kom, til grender eller byar eller gardar, lagde dei sine sjuke på tunet, og bad um dei måtte få taka um so berre i falden på kjolen hans, og alle som kom nær honom, vart gode att.
