Job 7
1 The life of a man on the earth is a battle, and his days are like the days of a hired hand.
Er ikke et menneskes liv på jorden en krigstjeneste, og hans dager som en dagarbeiders dager?
2 Just as a servant desires the shade, and just as the hired hand looks forward to the end of his work,
Lik en træl som higer efter skygge, og lik en dagarbeider som venter på sin lønn,
3 so also have I had empty months and have counted my burdensome nights.
således har jeg fått i eie måneder fulle av nød, og møiefulle netter er falt i min lodd.
4 If I lie down to sleep, I will say, “When will I rise?” And next I will hope for the evening and will be filled with sorrows even until darkness.
Når jeg legger mig, da sier jeg: Når skal jeg stå op? Og lang blir aftenen, og jeg blir trett av å kaste mig hit og dit inntil morgenlysningen.
5 My flesh is clothed with particles of rottenness and filth; my skin is dried up and tightened.
Mitt kjøtt er klædd med makk og med skorper som av jord; min hud skrukner og brister.
6 My days have passed by more quickly than threads are cut by a weaver, and they have been consumed without any hope.
Mine dager farer hurtigere avsted enn en veverskyttel, og de svinner bort uten håp.
7 Remember that my life is wind, and my eye will not return to see good things.
Kom i hu at mitt liv er et pust! Aldri mere skal mitt øie se noget godt.
8 Neither will the sight of man gaze upon me; your eyes are upon me, and I will not endure.
Den som nu ser mig, skal ikke mere få øie på mig; når dine øine søker efter mig, er jeg ikke mere.
9 Just as a cloud is consumed and passes away, so he who descends to hell will not ascend. (Sheol h7585)
En sky blir borte og farer avsted; således er det med den som farer ned til dødsriket - han stiger ikke op derfra, (Sheol h7585)
10 He will not return again to his house, nor will his own place know him any longer.
han vender ikke mere tilbake til sitt hus, og hans sted kjenner ham ikke lenger.
11 And because of this, I will not restrain my mouth. I will speak in the affliction of my spirit. I will converse from the bitterness of my soul.
Så vil da heller ikke jeg legge bånd på min munn; jeg vil tale i min ånds trengsel, jeg vil klage i min sjels bitre smerte.
12 Am I an ocean or a whale, that you have encircled me in a prison?
Er jeg et hav eller et havuhyre, siden du setter vakt over mig?
13 If I say, “My bed will comfort me, and I will find rest, speaking with myself on my blanket,”
Når jeg sier: Min seng skal trøste mig, mitt leie skal hjelpe mig å bære min sorg,
14 then you will frighten me with dreams, and strike dread through visions,
da skremmer du mig med drømmer og forferder mig med syner.
15 so that, because of these things, my soul would choose hanging, and my bones, death.
Derfor foretrekker min sjel å kveles - heller døden enn disse avmagrede ben!
16 I despair; by no means will I live any longer. Spare me, for my days are nothing.
Jeg er kjed av dette; jeg lever ikke evindelig; la mig være, for mine dager er et pust.
17 What is man, that you should praise him? Or why do you place your heart near him?
Hvad er et menneske, at du gir så meget akt på ham og retter dine tanker på ham,
18 You visit him at dawn, and you test him unexpectedly.
at du opsøker ham hver morgen og prøver ham hvert øieblikk?
19 How long will you not spare me, nor release me to ingest my saliva?
Hvor lenge skal det vare før du vender dine øine bort fra mig? Vil du ikke slippe mig til jeg får svelget mitt spytt?
20 I have sinned; what should I do for you, O keeper of men? Why have you set me against you, so that I have become burdensome even to myself?
Har jeg syndet, hvad ondt gjorde jeg da mot dig, du menneskevokter? Hvorfor har du gjort mig til skive for dig, så jeg er mig selv til byrde?
21 Why do you not steal away my sin, and why do you not sweep away my iniquity? Behold, now I will sleep in the dust, and if you seek me in the morning, I will not remain.
Og hvorfor tilgir du ikke min brøde og forlater mig min misgjerning? For nu må jeg legge mig i støvet; når du søker mig, er jeg ikke mere.
