Job 6
1 But Job, responding, said:
Da tok Job til orde og sa:
2 I wish that my sins, for which I deserve wrath, and the calamity that I endure, were weighed out on a balance.
Gid min gremmelse blev veid, og min ulykke samtidig lagt på vekten!
3 Compared to the sand of the sea, they would appear heavier, and so my words are full of sorrow.
For nu er den tyngre enn havets sand; derfor var mine ord tankeløse.
4 For the arrows of the Lord are in me, my spirit drinks of their indignation, and the terrors of the Lord are soldiers against me.
For den Allmektiges piler sitter i mig, og min ånd drikker deres gift; Guds redsler stiller sig op imot mig.
5 Will the wild ass bray when he has grass? Or will the ox bellow when he stands before a full manger?
Skriker vel et villesel midt i det grønne gress? Eller brøler en okse foran sitt fôr?
6 Or can one eat bland food, which is not seasoned with salt? Or can anyone taste that which, if tasted, causes death?
Hvem vil ete det som det ingen smak er i, uten salt? Eller er det smak i eggehvite?
7 The things that my soul was unwilling to touch before, now, because of anguish, are my foods.
Det byr mig imot å røre ved det; det er for mig som utskjemt mat.
8 Who will grant that my petition may arrive and that God may bestow on me what I expect,
Gid min bønn måtte bli hørt, og Gud vilde opfylle mitt håp!
9 and that he who, at first, had crushed me, will let loose his hand and cut me down?
Og måtte det behage Gud å knuse mig, å slippe løs sin hånd og avskjære min livstråd!
10 And may this be my consolation, that in afflicting me with sorrow, although he might not be lenient with me, I still do not contradict the words of the Holy One.
Da hadde jeg ennu en trøst, og jeg skulde springe av glede midt i den skånselløse smerte; for jeg har ikke fornektet den Helliges ord.
11 For what is my strength, that I may continue? Or what is my goal, so that I may act patiently?
Hvad kraft har jeg, så jeg kunde holde ut, og hvad blir enden med mig, så jeg kunde være tålmodig?
12 My strength is not the strength of stones, nor is my flesh made of bronze.
Er da min kraft som stenens kraft? Eller er mitt kjøtt av kobber?
13 Behold, there is no help for me in myself, and my loved ones also have withdrawn from me.
Er jeg da ikke aldeles hjelpeløs? Er ikke all utsikt til frelse fratatt mig?
14 He who takes away mercy from his friend, abandons the fear of the Lord.
Den ulykkelige burde møte kjærlighet hos sin venn, selv om han opgir frykten for den Allmektige.
15 My brethren have disregarded me, like a torrent that passes swiftly through the steep valleys.
Men mine brødre har sviktet som en bekk, som strømmer hvis vann skyller over,
16 Those who fear frost, snow will rush over them.
som er grumset av is, og som det skjuler sig sne i;
17 At that time, when they are scattered, they will perish, and when it becomes hot, they will be freed from their place.
men på den tid de treffes av solens glød, tørkes de ut; når det blir hett, svinner de bort.
18 The paths of their steps are entangled; they will walk in vain and will perish.
Karavaner som er på veien til dem, bøier av; de drar op i ørkenen og omkommer.
19 Consider the paths of Thema, the ways of Saba, and wait a little while.
Temas karavaner speidet efter dem, Sjebas reisefølger satte sitt håp til dem;
20 They have been thrown into confusion, just as I had hoped; they have even come to me and are overwhelmed with shame.
de blev til skamme, fordi de stolte på dem; de kom dit og blev skuffet.
21 Now you have arrived, and merely by seeing my affliction, you are afraid.
Således er I nu blitt til intet; I ser ulykken og blir redde.
22 Did I say: “Bring to me and give to me from your necessities?”
Har jeg vel bedt eder at I skulde gi mig noget eller bruke noget av eders gods til beste for mig,
23 or, “Free me from the hand of the enemy and rescue me from the hand of the strong?”
at I skulde frelse mig av fiendens hånd og løskjøpe mig fra voldsmenn?
24 Teach me, and I will be silent, and if by chance I have been ignorant of anything, instruct me.
Lær mig, så skal jeg tie, og vis mig hvori jeg har faret vill!
25 Why have you diminished the words of truth, when there is none of you who is able to offer proof against me?
Hvor kraftige er ikke rettsindige ord! Men hvad gagn er det i en refselse fra eder?
26 You prepare speeches as so much noise, and you offer words into the wind.
Tenker I på å refse ord? Ord av en fortvilet mann hører jo vinden til.
27 You encroach upon the orphan, and you strive to undermine your friend.
Endog om en farløs kunde I kaste lodd og kjøpslå om eders venn.
28 Such is true, so finish what you have begun. Listen closely, and see if I lie.
Men gjør nu så vel å se på mig! Skulde jeg vel ville lyve eder midt op i ansiktet?
29 Respond, I beg you, without contention, and, speaking what is just, pass judgment.
Vend om, la det ikke skje urett! Vend om, jeg har ennu rett i dette.
30 And you will not find iniquity on my tongue, nor will foolishness resound in my throat.
Er det urett på min tunge, eller skulde min gane ikke merke hvad som er ondt?
