Ecclesiastes 1
1 The words of Ecclesiastes, the son of David, the king of Jerusalem.
Ord av Preikaren, son åt David, konge i Jerusalem.
2 Ecclesiastes said: Vanity of vanities! Vanity of vanities, and all is vanity!
Fåfengt, fåfengt! segjer Preikaren, fåfengt, fåfengt! Alt er fåfengt.
3 What more does a man have from all his labor, as he labors under the sun?
Kva vinning hev mannen av alt si møda som han møder seg med under soli?
4 A generation passes away, and a generation arrives. But the earth stands forever.
Ætt gjeng, og ætt kjem, medan jordi æveleg stend.
5 The sun rises and sets; it returns to its place, and from there, being born again,
Og soli renn, og soli glar, og ho skundar seg att til staden sin der som ho plar renna.
6 it circles through the south, and arcs toward the north. The spirit continues on, illuminating everything in its circuit, and turning again in its cycle.
Vinden gjeng imot sud og snur seg mot nord, han snur seg og snur seg og kjem attende til kringlaupet sitt.
7 All rivers enter into the sea, and the sea does not overflow. To the place from which the rivers go out, they return, so that they may flow again.
Alle elvar renn ut i havet, men havet vert ikkje fullt, dit som elvarne fyrr hev runne, held dei alltid på å renna.
8 Such things are difficult; man is not able to explain them with words. The eye is not satisfied by seeing, nor is the ear fulfilled by hearing.
Allting strevar so ingen det ut kann segja, ikkje vert auga mett av å sjå, og ikkje vert øyra fyllt av å høyra.
9 What is it that has existed? The same shall exist in the future. What is it that has been done? The same shall continue to be done.
Det som hev vore, er det som skal vera, og det som hev hendt, er det som skal henda; det finst inkje nytt under soli.
10 There is nothing new under the sun. Neither is anyone able to say: “Behold, this is new!” For it has already been brought forth in the ages that were before us.
Skulde dei segja um noko: «Sjå, dette er nytt!» - so hev det longe vore til i fordums tider som var fyre oss.
11 There is no remembrance of the former things. Indeed, neither shall there be any record of past things in the future, for those who will exist at the very end.
Me hev inkje minne um deim som fyrr hev livt, og dei som sidan skal koma, vil ikkje heller liva i minnet hjå deim som etterpå kjem.
12 I, Ecclesiastes, was king of Israel at Jerusalem.
Eg, Preikaren, var konge yver Israel i Jerusalem.
13 And I was determined in my mind to seek and to investigate wisely, concerning all that is done under the sun. God has given this very difficult task to the sons of men, so that they may be occupied by it.
Eg lagde hugen på å granska og å ransaka med visdom alt det som hender under himmelen. Det er ei leid plåga som Gud hev gjeve mannsborni å plågast med.
14 I have seen all that is done under the sun, and behold: all is emptiness and an affliction of the spirit.
Eg såg på alt det som hender under soli, og so var det fåfengt alt i hop og jag etter vind.
15 The perverse are unwilling to be corrected, and the number of the foolish is boundless.
Det bogne kann ikkje beinkast, og det vantande kann ikkje reknast.
16 I have spoken in my heart, saying: “Behold, I have achieved greatness, and I have surpassed all the wise who were before me in Jerusalem.” And my mind has contemplated many things wisely, and I have learned.
Eg tenkte med meg sjølv: «Sjå no hev eg vunne meg større og rikare visdom enn alle dei som hev rådt yver Jerusalem fyre meg, og hjarta mitt hev set visdom og kunnskap i rikt mål.»
17 And I have dedicated my heart, so that I may know prudence and doctrine, and also error and foolishness. Yet I recognize that, in these things also, there is hardship, and affliction of the spirit.
Eg lagde hugen på å skyna visdomen og skyna vitløysa og dårskap. Men eg skyna at det var jag etter vind det og.
18 Because of this, with much wisdom there is also much anger. And whoever adds knowledge, also adds hardship.
For med mykje visdom du mykje gremmest, og aukar du kunnskap, so aukar du kvida.
