Acts 22
1 “Noble brothers and fathers, listen to the explanation that I now give to you.”
«Brør og feder! høyr det som eg no vil segja dykk til mitt forsvar!»
2 And when they heard him speaking to them in the Hebrew language, they offered a greater silence.
Då dei høyrde at han tala til deim på det hebraiske målet, vart dei endå meir stille. So segjer han:
3 And he said: “I am a Jewish man, born at Tarsus in Cilicia, but raised in this city beside the feet of Gamaliel, taught according to the truth of the law of the fathers, zealous for the law, just as all of you also are to this day.
«Eg er ein jøde, fødd i Tarsus i Kilikia, men uppfostra i denne byen ved Gamaliels føter, upplærd i dei strenge krav etter fedrelovi, og eg var ihuga for Gud, so som alle de er i dag;
4 I persecuted this Way, even unto death, binding and delivering into custody both men and women,
eg forfylgde Guds veg til dauden, lagde i lekkjor og yvergav til fangehus både menner og kvinnor,
5 just as the high priest and all those greater by birth bear witness to me. Having received letters from them to the brothers, I journeyed to Damascus, so that I might lead them bound from there to Jerusalem, so that they might be punished.
so som og øvstepresten og heile eldsterådet kann vitna med meg; av deim fekk eg jamvel brev med til brørne i Damaskus og for dit og vilde føra ogso deim som der var, bundne til Jerusalem, so dei skulde verta refste.
6 But it happened that, as I was traveling and was approaching Damascus at midday, suddenly from heaven a great light shone around me.
Men det hende, då eg var på vegen og kom nær til Damaskus, då lyste det brått ved middagsleite eit sterkt ljos frå himmelen ikring meg.
7 And falling to the ground, I heard a voice saying to me, ‘Saul, Saul, why are you persecuting me?’
Og eg fall til jordi og høyrde ei røyst som sagde til meg: «Saul, Saul, kvi forfylgjer du meg?»
8 And I responded, ‘Who are you, Lord?’ And he said to me, ‘I am Jesus the Nazarene, whom you are persecuting.’
Eg svara: «Kven er du, Herre?» Og han sagde til meg: «Eg er Jesus frå Nasaret, han som du forfylgjer.»
9 And those who were with me, indeed, saw the light, but they did not hear the voice of him who was speaking with me.
Dei som var med meg, såg ljoset, men røysti av honom som tala til meg, høyrde dei ikkje.
10 And I said, ‘What should I do, Lord?’ Then the Lord said to me: ‘Rise up, and go to Damascus. And there, you shall be told all that you must do.’
Då sagde eg: «Kva skal eg gjera, Herre?» Og Herren svara meg: «Statt upp og gakk inn i Damaskus; der skal det verta tala til deg um alt det som det er fyresett deg å gjera.»
11 And since I could not see, because of the brightness of that light, I was led by the hand by my companions, and I went to Damascus.
Då eg no ikkje kunde sjå for glima av det ljoset, vart eg leidd ved handi av fylgjesmennerne mine og kom inn i Damaskus.
12 Then a certain Ananias, a man in accord with the law, having the testimony of all the Jews who were living there,
Og ein som heitte Ananias, ein gudleg mann etter lovi, med godt lov av alle dei jødar som budde der,
13 drawing near to me and standing close by, said to me, ‘Brother Saul, see!’ And in that same hour, I looked upon him.
han kom til meg og stod framfyre meg og sagde: «Saul, bror, sjå upp!» og eg såg upp på honom i same stundi.
14 But he said: ‘The God of our fathers has preordained you, so that you would come to know his will and would see the Just One, and would hear the voice from his mouth.
Og han sagde: «Vår fedregud hev valt deg ut til å vita hans vilje og sjå den Rettferdige og høyra røysti av hans munn.
15 For you shall be his witness to all men about those things which you have seen and heard.
For du skal vera honom eit vitne for alle menneskje um det du hev set og høyrt.
16 And now, why do you delay? Rise up, and be baptized, and wash away your sins, by invoking his name.’
Og no, kva drygjer du etter? statt upp og lat deg døypa og få dine synder avtvegne, og kalla på Herrens namn!»
17 Then it happened that, when I returned to Jerusalem and was praying in the temple, a mental stupor came over me,
Og det hende meg, då eg var komen att til Jerusalem og bad i templet, at det kom ei burtrykning på meg,
18 and I saw him saying to me: ‘Hurry! Depart quickly from Jerusalem! For they will not accept your testimony about me.’
og eg såg honom, og høyrde han sagde til meg: «Skunda deg og gakk i hast ut frå Jerusalem! for dei kjem ikkje til å taka imot vitnemålet ditt um meg.»
19 And I said: ‘Lord, they know that I am beating and enclosing in prison, throughout every synagogue, those who have believed in you.
Då sagde eg: «Herre, dei veit sjølve at eg sette fast og hudflengde ikring i synagogorne deim som trudde på deg.
20 And when the blood of your witness Stephen was poured out, I stood nearby and was consenting, and I watched over the garments of those who put him to death.’
Og då blodet av Stefanus, ditt vitne, vart utrent, då stod eg og attved og samtykte i det og vakta klædi deira som slo honom i hel.»
21 And he said to me, ‘Go forth. For I am sending you to far away nations.’”
Og han sagde til meg: «Gakk! for eg vil senda deg ut til heidningfolk langt burte.»»
22 Now they were listening to him, until this word, and then they lifted up their voice, saying: “Take this kind away from the earth! For it is not fitting for him to live!”
Dei høyrde på honom til dette ordet; men då lyfte dei røysti og sagde: «Tak denne burt ifrå jordi! han burde ikkje få liva!»
23 And while they were shouting, and tossing aside their garments, and casting dust into the air,
Då dei no skreik og reiv klædi av seg og kasta dust upp i veret,
24 the tribune ordered him to be brought into the fortress, and to be scourged and tortured, in order to discover the reason that they were crying out in this way against him.
baud den øvste hovudsmannen at han skulle førast inn i borgi, og sagde at han skulde verta forhøyrd med hudflengjing, so han kunde få vita kvifor dei ropa soleis imot honom.
25 And when they had tied him with straps, Paul said to the centurion who was standing near him, “Is it lawful for you to scourge a man who is a Roman and has not been condemned?”
Men då dei hadde bunde honom til slag med reimarne, sagde Paulus til hovudsmannen som stod der: «Hev de lov til å hudflengja ein romersk borgar, og det udømd?»
26 Upon hearing this, the centurion went to the tribune and reported it to him, saying: “What do you intend to do? For this man is a Roman citizen.”
Då hovudsmannen høyrde det, gjekk han til den øvste hovudsmannen og melde det og sagde: «Sjå til kva du vil gjera? for denne mannen er romersk borgar.»
27 And the tribune, approaching, said to him: “Tell me. Are you a Roman?” So he said, “Yes.”
Den øvste hovudsmannen gjekk då burt til honom og sagde: «Seg meg: Er du romersk borgar?» Han svara: «Ja.»
28 And the tribune responded, “I obtained this citizenship at great cost.” And Paul said, “But I was born to it.”
Den øvste hovudsmannen svara: «Eg hev kjøpt meg denne borgarretten for mange pengar.» Men Paulus sagde: «Men eg er endå fødd til honom.»
29 Therefore, those who were going to torture him, immediately withdrew from him. The tribune was similarly afraid, after he realized that he was a Roman citizen, for he had bound him.
Då gjekk dei straks frå honom, dei som skulde forhøyra honom; men ogso den øvste hovudsmannen vart rædd, då han fekk vita at han var romersk borgar, for di han hadde bunde honom.
30 But on the next day, wanting to discover more diligently what the reason was that he was accused by the Jews, he released him, and he ordered the priests to convene, with the entire council. And, producing Paul, he stationed him among them.
Men dagen etter, då han no vilde få full greida på det som jødarne klaga honom for, løyste han honom or lekkjorne og baud at øvsteprestarne og heile rådet skulde koma saman. Og han førde Paulus ned og stelte honom fram for deim.
