1 Thessalonians 2
1 For you yourselves know, brothers, that our acceptance among you was not empty.
For de veit sjølve, brør, um vår inngang hjå dykk, at han ikkje hev vore til fåfengs.
2 Instead, having previously suffered and been treated shamefully, as you know, at Philippi, we had confidence in our God, so as to speak the Gospel of God to you with much solicitude.
Men endå me fyreåt hadde lide og vorte ille medfarne i Filippi, som de veit, fekk me då frimod i vår Gud til å tala Guds evangelium til dykk i stor strid.
3 For our exhortation was not in error, nor from impurity, nor with deception.
For vår forkynning kjem ikkje av villfaring eller av urein hug eller med svik.
4 But, just as we have been tested by God, so that the Gospel would be entrusted to us, so also did we speak, not so as to please men, but rather to please God, who tests our hearts.
Men liksom me er haldne verdige av Gud til å få evangeliet yverlate, soleis talar me, ikkje som dei som vil tekkjast menneskje, men Gud, han som prøver hjarto våre.
5 And neither did we, at any time, become flattering in speech, as you know, nor did we seek an opportunity for avarice, as God is witness.
For korkje kom me noko sinn med smeikjande ord, som de veit, eller med fyrebering for havesykja, Gud er vitne,
6 Nor did we seek the glory of men, neither from you, nor from others.
og ikkje heller søkte me æra av menneskje, korkje av dykk eller av andre, endå me kunde ha kravt vyrdnad som Kristi apostlar.
7 And although we could have been a burden to you, as Apostles of Christ, instead we became like little ones in your midst, like a nurse cherishing her children.
Men me var milde millom dykk: Som ei mor vermer borni ved barmen,
8 So desirous were we for you that we were willing to hand over to you, not only the Gospel of God, but even our own souls. For you have become most beloved to us.
soleis var me i inderleg kjærleik til dykk viljuge til å gjeva dykk ikkje berre Guds evangelium, men og vårt eige liv med, av di de vart oss kjære.
9 For you remember, brothers, our hardship and weariness. We preached the Gospel of God among you, working night and day, so that we would not be burdensome to any of you.
For de minnest då, brør, vårt stræv og vår møda: Medan me arbeidde natt og dag, so me ikkje skulde vera nokon av dykk til tyngsla, forkynte me Guds evangelium for dykk.
10 You are witnesses, as is God, of how holy and just and blameless we were with you who have believed.
De er vitne, og Gud med, kor heilagt og rettferdigt og ulastande me ferdast hjå dykk, de truande!
11 And you know the manner, with each one of you, like a father with his sons,
liksom de veit kor me påminte kvar og ein av dykk, som ein far borni sine, og lagde dykk på hjarta
12 in which we were pleading with you and consoling you, bearing witness, so that you would walk in a manner worthy of God, who has called you into his kingdom and glory.
og bad dykk inderleg at de skulde ferdast so som verdigt er for Gud, som hev kalla dykk til sitt rike og sin herlegdom.
13 For this reason also, we give thanks to God without ceasing: because, when you had accepted from us the Word of the hearing of God, you accepted it not as the word of men, but (as it truly is) as the Word of God, who is working in you who have believed.
Difor takkar me og uavlatande Gud for, at då de fekk det Guds ord me forkynte, so tok de imot det, ikkje som eit menneskje-ord, men - som det i sanning er - som eit Guds ord, som og ter seg verksamt i dykk som trur.
14 For you, brothers, have become imitators of the churches of God which are at Judea, in Christ Jesus. For you, too, have suffered the same things from your fellow countrymen as they have suffered from the Jews,
For de, brør, hev vorte etterfylgjarar til dei Guds kyrkjelydar som er i Kristus Jesus i Judæa; for de hev og lide det same av dykkar eigne samættingar som dei hev lide av jødarne,
15 who also killed both the Lord Jesus, and the Prophets, and who have persecuted us. But they do not please God, and so they are adversaries to all men.
som og slo Herren Jesus og profetarne i hel og forfylgde oss og ikkje er Gud til hugnad og stend alle menneskje imot,
16 They prohibit us to speak to the Gentiles, so that they may be saved, and thus do they continually add to their own sins. But the wrath of God will overtake them in the very end.
då dei meinkar oss i å tala til heidningarne, at dei kann verta frelste - so dei alltid må fylla sitt syndemål. Men vreiden hev endeleg nått deim.
17 And we, brothers, having been deprived of you for a short time, in sight, but not in heart, have hurried all the more to see your face, with a great desire.
Men då me, brør, ei liti stund hadde vore skilde frå dykk med åsyn, ikkje med hjarta, so hev me i vår store lengting gjort oss so mykje større umak for å få sjå dykkar åsyn;
18 For we wanted to come to you, (indeed, I, Paul, attempted to do so once, and then again, ) but Satan impeded us.
for me hev vilja koma til dykk - eg, Paulus, både ein gong og tvo gonger - men Satan hindra oss derifrå.
19 For what is our hope, and our joy, and our crown of glory? Is it not you, before our Lord Jesus Christ at his return?
For kven er vel vår von eller gleda eller heiderskrans? Er ikkje de det og for vår Herre Jesu Kristi åsyn i hans tilkoma?
20 For you are our glory and our joy.
For de er vår æra og gleda.
