Psalms 78
1 [A Psalm] of instruction for Asaph. Give heed, O my people, to my law: incline your ear to the words of my mouth.
Ein song til lærdom av Asaf. Lyd, mitt folk, på læra mi, legg øyra til det munnen min talar!
2 I will open my mouth in parables: I will utter dark sayings [which have been] from the beginning.
Eg vil opna min munn med fyndord, eg vil lata gåtor frå gamall tid strøyma ut.
3 All which we have heard and known, and our fathers have declared to us.
Det me hev høyrt og veit, og det våre feder hev fortalt oss,
4 They were not hid from their children to a second generations; [the fathers] declaring the praises of the Lord, and his mighty acts, and his wonders which he wrought.
det vil me ikkje dylja for deira born, men fortelja Herrens pris for den komande ætti, og hans styrke og hans under, som han hev gjort.
5 And he raised up a testimony in Jacob, and appointed a law in Israel, which he commanded our fathers, to make it known to their children:
Han hev sett upp eit vitnemål i Jakob, og ei lov hev han lagt i Israel, som han baud våre feder, til å kunngjera deim for borni,
6 that another generation might know, even the sons which should be born; and they should arise and declare them to their children.
so den komande ætti, dei born som skulde verta fødde, kunde kjenna deim, at dei kunde koma fram og fortelja um deim til sine born,
7 That they might set their hope on God, and not forget the works of God, but diligently seek his commandments.
og setja si von til Gud, og ikkje gløyma Guds verk, men taka vare på hans bodord,
8 That they should not be as their fathers, a perverse and provoking generation; a generation which set not its heart aright, and its spirit was not steadfast with God.
og ikkje vera som deira feder, ei tver og tråssug ætt, ei ætt som ikkje gjorde sitt hjarta fast, og som i si ånd ikkje var trufast mot Gud.
9 The children of Ephraim, bending and shooting [with] the bow, turned [back] in the day of battle.
Efraims born, dei væpna bogeskyttarar, dei snudde på stridsdagen.
10 They kept not the covenant of God, and would not walk in his law.
Dei heldt ikkje Guds pakt og vilde ikkje ferdast i hans lov.
11 And they forgot his benefits, and his miracles which he [had] showed them;
Og dei gløymde hans storverk og hans under som han hadde synt deim.
12 the miracles which he wrought before their fathers, in the land of Egypt, in the plain of Tanes.
For deira feder hadde han gjort under i Egyptarlandet på Soans mark.
13 He clave the sea, and led them through: he made the waters to stand as [in] a bottle.
Han kløyvde havet og let deim ganga igjenom, og let vatnet standa som ein haug.
14 And he guided them with a cloud by day, and all the night with a light of fire.
Og han leidde deim med skyi um dagen, og heile natti ved elds ljos.
15 he clave a rock in the wilderness, and made them drink as in a great deep.
Han kløyvde berg i øydemarki og let deim drikka som av store vatsdjup.
16 And he brought water out of the rock, and caused waters to flow down as rivers.
Og han let bekkjer koma or fjellet og fekk vatn til å renna ned som elvar.
17 And they sinned yet more against him; they provoked the Most High in the wilderness.
Men dei heldt endå på og synda imot honom, og var tråssuge mot den Høgste i øydemarki.
18 And they tempted God in their hearts, in asking meat for [the desire of] their souls.
Og dei freista Gud i sitt hjarta, so dei kravde mat for si lyst.
19 They spoke also against God, and said, Will God be able to prepare a table in the wilderness?
Og dei tala imot Gud, dei sagde: «Kann vel Gud duka bord i øydemarki?
20 Forasmuch as he struck the rock, and the waters flowed, and the torrents ran abundantly; will he be able also to give bread, or prepare a table for his people?
Sjå, han slo i berg, so vatn rann ut, og bekkjer fløymde. Tru han og kann gjeva brød, eller koma med kjøt til sitt folk?»
21 Therefore the Lord heard, and was provoked: and fire was kindled in Jacob, and wrath went up against Israel.
Difor, då Herren høyrde det, vart han harm, og eld loga upp mot Jakob, og vreide reiste seg mot Israel;
22 Because they believed not in God, and trusted not in his salvation.
for dei trudde ikkje på Gud og leit ikkje på hans frelsa.
23 Yet he commanded the clouds from above, and opened the doors of heaven,
Og han gav skyerne ovantil, og himmelportarne let han upp.
24 and rained upon them manna to eat, and gave them the bread of heaven.
Og han let manna regna yver deim til føda, og himmelkorn gav han deim.
25 Man ate angels' bread; he sent them provision to the full.
Englebrød fekk menneskje eta, nista sende han deim til mette.
26 He removed the south wind from heaven; and by his might he brought in the southwest wind.
Han let austanvinden fara ut i himmelen, og han førde sunnanvinden fram ved si magt.
27 And he rained upon them flesh like dust, and feathered birds like the sand of the seas.
Og han let kjøt regna yver deim som dust, og fljugande fuglar som havsens sand,
28 And they fell into the midst of their camp, round about their tents.
og han let deim falla ned midt i deira læger, kringum deira bustader.
29 So they ate, and were completely filled; and he gave them their desire.
Og dei åt og vart ovleg mette, og det dei hadde hug på, let han deim få.
30 They were not disappointed of their desire: [but] when their food was yet in their mouth,
Dei var ikkje komne burt frå si lyst, endå hadde dei maten i munnen,
31 then the indignation of God rose up against them, and killed the fattest of them, and overthrew the choice men of Israel.
då steig Guds vreide upp imot deim, og han drap deira sterke menner hjå deim, og Israels ungdomar slo han ned.
32 In the midst of all this they sinned yet more, and believed not his miracles.
Med alt dette synda dei endå, og dei trudde ikkje på hans under.
33 And their days were consumed in vanity, and their years with anxiety.
Og han let deira dagar kverva i fåfengd, og deira år i rædsla.
34 When he killed them, they sought him: and they returned and called betimes upon God.
Når han slo deim ned, då spurde dei etter honom, og vende um og søkte Gud,
35 And they remembered that God was their helper, and the most high God was their redeemer.
og kom i hug at Gud var deira berg og den høgste Gud var deira atterløysar.
36 Yet they loved him [only] with their mouth, and lied to him with their tongue.
Men dei gjølte for honom med sin munn, og laug for honom med si tunga.
37 For their heart [was] not right with him, neither were they steadfast in his covenant.
Og deira hjarta hekk ikkje fast ved honom, og dei var ikkje true mot hans pakt.
38 But he is compassionate, and will forgive their sins, and will not destroy [them]: yes, he will frequently turn away his wrath, and will not kindle all his anger.
Men han er miskunnsam, han forlet skuld og tyner ikkje, og mange gonger let han sin vreide venda um, og han vakte ikkje heile sin harm.
39 And he remembered that they are flesh; a wind that passes away, and returns not.
Og han kom i hug at dei var kjøt, ein andepust som kverv og ikkje kjem att.
40 How often did they provoke him in the wilderness, [and] anger him in a dry land!
Kor ofte dei tråssa honom i øydemarki og gjorde honom sorg i audni!
41 Yes, they turned back, and tempted God, and provoked the Holy One of Israel.
Og dei freista atter Gud og krenkte Israels Heilage.
42 They remembered not his hand, the day in which he delivered them from the hand of the oppressor.
Dei kom ikkje handi hans i hug, eller den dagen då han fria deim frå fienden,
43 How he had wrought his signs in Egypt, and his wonders in the field of Tanes:
då han gjorde sine teikn i Egyptarland, og sine undergjerningar på Soans mark.
44 and had changed their rivers into blood; and their streams, that they should not drink.
Og han gjorde deira elvar til blod, og sine rennande vatn kunde dei ikkje drikka.
45 He sent against them the dog-fly, and it devoured them; and the frog, and it spoiled them.
Han sende imot deim flugesvermar som åt deim upp, og froskar som tynte deim.
46 And he gave their fruit to the canker worm, and their labours to the locust.
Og han gav deira grøda til gnagaren og deira arbeid til grashoppen.
47 He killed their vines with hail, and their sycamores with frost.
Han slo deira vintre ned med hagl og deira morbærtre med haglsteinar.
48 And he gave up their cattle to hail, and their substance to the fire.
Og han gav deira fe til haglet og deira hjorder til eldingarne.
49 He sent out against them the fury of his anger, wrath, and indignation, and affliction, a message by evil angels.
Han sende på deim sin brennande vreide, sinne og harm og trengsla, ei sending av uferds-englar.
50 He made a way for his wrath; he spared not their souls from death, but consigned their cattle to death;
Han braut veg for sin vreide, han sparde ikkje deira sjæl for dauden, og deira liv gav han til sotti.
51 and struck every firstborn in the land of Egypt; the first fruits of their labours in the tents of Cham.
Og han slo alle fyrstefødde i Egyptarland, fyrstegrøda av dei sterke i Khams tjeld.
52 And he removed his people like sheep; he led them as a flock in the wilderness.
Og han let sitt folk fara av stad som sauer, og førde deim som ei hjord i øydemarki.
53 And he guided them with hope, and they feared not: but the sea covered their enemies.
Og han leidde deim trygt, og dei ræddast ikkje, men havet løynde deira fiendar.
54 And he brought them in to the mountain of his sanctuary, this mountain which his right hand had purchased.
Og han førde deim til sitt heilage landmerke, det fjell som hans høgre hand hadde vunne.
55 And he cast out the nations from before them, and made them to inherit by a line of inheritance, and made the tribes of Israel to dwell in their tents.
Og han dreiv ut heidningar for deim, og let deira land falla til deim som arv, og let Israels ætter bu i deira tjeld.
56 Yet they tempted and provoked the most high God, and kept not his testimonies.
Men dei freista Gud, den Høgste, og tråssa honom, og hans vitnemål agta dei ikkje på.
57 And they turned back, and broke covenant, even as also their fathers: they became like a crooked bow.
Og dei veik av og var utrugne som deira feder, dei vende um som ein veik boge.
58 And they provoked him with their high places, and moved him to jealousy with their graven images.
Dei harma honom med sine haugar og eggja honom med sine avgudar.
59 God heard and lightly regarded [them], and greatly despised Israel.
Gud høyrde det og vart vreid, og han vart svært leid av Israel.
60 And he rejected the tabernacle of Selom, his tent where he lived amongst men.
Og han gjekk burt frå sin bustad i Silo, det tjeld han hadde slege upp millom menneskje.
61 And he gave their strength into captivity, and their beauty into the enemy's hand.
Og han let sin styrke verta førd burt som fange, og gav si æra i fiendehand.
62 And he gave his people to the sword; and disdained his inheritance.
Og han gav sitt folk til sverdet, og på sin arv harmast han.
63 Fire devoured their young men; and their virgins mourned not.
Eld åt deira unge menner, og deira møyar fekk ingen bruresong.
64 Their priests fell by the sword; and their widows shall not be wept for.
Deira prestar fall for sverdet, og deira enkjor fekk ikkje syrgja
65 So the Lord awaked as one out of sleep, [and] as a mighty man who has been heated with wine.
Då vakna Herren som ein sovande, som ei kjempa frå rus av vin.
66 And he struck his enemies in the hinder parts: he brought on them a perpetual reproach.
Og han slo sine fiendar attende, og han førde yver deim æveleg skam.
67 And he rejected the tabernacle of Joseph, and chose not the tribe of Ephraim;
Og han støytte burt Josefs tjeld, og Efraims ætt valde han ikkje ut.
68 but chose the tribe of Juda, the mount Sion which he loved.
Men han valde Judas ætt, Sions fjell som han elska.
69 And he built his sanctuary as [the place] of unicorns; he founded it for ever on the earth.
Og han bygde sin heilagdom som høge fjell, liksom jordi som han hev grunnfest til æveleg tid.
70 He chose David also his servant, and took him up from the flocks of sheep.
Og han valde ut David, sin tenar, og tok honom frå sauegrindarne.
71 He took him from following the ewes great with young, to be the shepherd of Jacob his servant, and Israel his inheritance.
Han førde honom frå lambsauerne som han fylgde, til å gjæta Jakob, sitt folk, og Israel, sin arv.
72 So he tended them in the innocency of his heart; and guided them by the skilfulness of his hands.
Og han gjætte deim etter sitt ærlege hjarta, og med si kloke hand leidde han deim.
