Psalms 35
1 [A Psalm] of David. Judge you, O Lord, them that injure me, fight against them that fight against me.
Av David. Herre, før mi sak mot deim som hev sak mot meg! Strid mot deim som strider mot meg!
2 Take hold of shield and buckler, and arise for my help.
Grip skjold og verja og reis deg til hjelp for meg!
3 Bring forth a sword, and stop [the way] against them that persecute me: say to my soul, I am your salvation.
Drag spjotet fram og steng vegen for deim som forfylgjer meg! Seg til mi sjæl: «Eg er di frelsa!»
4 Let them that seek my soul be ashamed and confounded: let them that devise evils against me be turned back and put to shame.
Lat deim blygjast og skjemmast, som stend meg etter livet! Lat deim vika attende med skam, som vil meg noko vondt!
5 Let them be as dust before the wind, and an angel of the Lord afflicting them.
Lat deim verta som agner for vind, og Herrens engel støyte deim burt!
6 Let their way be dark and slippery, and an angel of the Lord persecuting them.
Lat deira veg verta myrk og hål, og Herrens engel forfylgje deim!
7 For without cause they have hid for me their destructive snare: without a cause they have reproached my soul.
For utan orsak hev dei løynt si grav med garn åt meg, utan orsak hev dei grave ei grav for mitt liv.
8 Let a snare which they know not come upon them; and the gin which they hid take them; and let them fall into the very same snare.
Lat tjon koma yver honom, når han ikkje veit det, og det garn han løynde fanga honom; lat honom falla i det til sitt tjon!
9 But my soul shall exult in the Lord: it shall delight in his salvation.
Og mi sjæl skal gleda seg i Herren, fagna seg i hans frelsa.
10 All my bones shall say, O Lord, who is like to you? delivering the poor out of the hand of them that are stronger than he, yes, the poor and needy one from them that spoil him.
Alle mine bein skal segja: «Herre, kven er som du, du som friar den arme frå ein som er honom for sterk, den arme og fatige frå den som plundrar honom?»
11 Unjust witnesses arose, and asked me of things I new not.
Det stend upp mange vitne; dei spør meg um det som eg ikkje veit.
12 They rewarded me evil for good, and bereavement to my soul.
Dei gjev meg vondt til løn for godt; mi sjæl er lati åleine.
13 But I, when they troubled me, put on sackcloth, and humbled my soul with fasting: and my prayer shall return to my [own] bosom.
Men eg, eg gjekk i syrgjeklæde, då dei var sjuke; eg pinte mi sjæl med fasta, og mi bøn vende att til min barm.
14 I behaved agreeably towards them as [if it had been] our neighbour [or] brother: I humbled myself as one mourning and sad of countenance.
Eg gjekk ikring, som det skulde vore min ven, min bror; eg gjekk bøygd og svartklædd, som ein som syrgjer på mor si.
15 Yet they rejoiced against me, and plagues were plentifully brought against me, and I knew [it] not: they were scattered, but repented not.
Men no, då det hallar med meg, no gled dei seg og flokkar seg saman; det flokkast mot meg fantar og folk eg ikkje kjenner; dei riv sund og kviler ikkje.
16 They tempted me, they sneered at me most contemptuously, they gnashed their teeth upon me.
Liksom skamløysor som driv spott for ein brødbite, so skjer dei tenner imot meg.
17 O Lord, when will you look upon me? Deliver my soul from their mischief, mine only-begotten one from the lions.
Herre, kor lenge vil du sjå på? Drag mi sjæl undan deira herverk, mitt einaste frå unge løvor!
18 I will give thanks to you even in a great congregation: in an abundant people I will praise you.
Eg vil prisa deg i ei stor samling, lova deg millom mykje folk.
19 Let not them that are mine enemies without a cause rejoice against me; who hate me for nothing, and wink with their eyes.
Lat deim som utan grunn er mine fiendar ikkje gleda seg yver meg! Lat deim som hatar meg utan orsak ikkje blinka med auga!
20 For to me they spoke peaceably, but imagined deceits in [their] anger.
For dei talar ikkje fred, men tenkjer upp svikande ord mot dei stille i landet.
21 And they opened wide their mouth upon me; they said Aha, aha, our eyes have seen [it].
Og dei riv sin munn vidt upp imot meg, dei segjer: «Ha, ha! Vårt auga hev set det!»
22 You have seen [it], O Lord: keep not silence: O Lord, withdraw not [yourself] from me.
Du ser det, Herre, teg ikkje! Herre, ver ikkje langt ifrå meg!
23 Awake, O Lord, and attend to my judgement, [even] to my cause, my God and my Lord.
Vakna upp og vert vaken til å gjeva meg rett, min Gud og Herre, til å føra mi sak!
24 Judge me, O Lord, according to your righteousness, O Lord my God; and let them not rejoice against me.
Døm meg etter di rettferd, Herre min Gud, og lat deim ikkje gleda seg yver meg!
25 Let them not say in their hearts, Aha, aha, [it is pleasing] to our soul: neither let them say, We have devoured him.
Lat deim ikkje segja i sitt hjarta: «Ha, det er vår lyst!» Lat deim ikkje segja: «Me hev gløypt honom upp!»
26 Let them be confounded and ashamed together that rejoice at my afflictions: let them be clothed with shame and confusion that speak great swelling words against me.
Lat deim skjemmast og blygjast alle saman som gled seg i mi ulukka; lat deim klæda seg i skam og skjemsla, dei som høgmodast yver meg!
27 Let them that rejoice in my righteousness exult and be glad: and let them say continually, The Lord be magnified, who desire the peace of his servant.
Lat deim fagna seg og gleda seg, som unner meg min rett, og lat deim alltid segja: «Høglova vere Herren, som unner sin tenar at det gjeng honom godt!»
28 And my tongue shall meditate on your righteousness, [and] on your praise all the day.
Og mi tunga skal kveda ut di rettferd, heile dagen din pris.
