Psalms 10
1 Why stand you afar off, O Lord? [why] do you overlook [us] in times of need, in affliction?
Herre, kvi stend du so langt undan, held deg løynd dei tider me er i trengd?
2 While the ungodly one acts proudly, the poor is hotly pursued: [the wicked] are taken in the crafty counsels which they imagine.
Ved ovmodet hjå dei ugudlege illhugast den arme; lat deim vert fanga i dei meinråder dei hev tenkt upp!
3 Because the sinner praises himself for the desires of his heart; and the unjust one blesses himself.
For den ugudlege rosar det hans sjæl lyster, og den vinnekjære byd farvel og spottar Herren.
4 The sinner has provoked the Lord: according to the abundance of his pride he will not seek after [him]: God is not before him.
Den ugudlege set nosi høgt og segjer: «Han heimsøkjer ikkje. Det er ingen Gud til!» det er alle hans tankar.
5 His ways are profane at all times; your judgements are removed from before him: he will gain the mastery over all his enemies.
Hans vegar lukkast alle tider; langt burte frå honom i det høge er dine domar; alle sine motstandarar - deim blæs han åt.
6 For he has said in his heart, I shall not be moved, [continuing] without evil from generation to generation.
Han segjer i sitt hjarta: «Eg skal ikkje verta rikka, frå ættled til ættled kjem eg ikkje i ulukka.»
7 Whose mouth is full of cursing, and bitterness, and fraud: under his tongue are trouble and pain.
Hans munn er full av forbanning og av svik og vald; under hans tunga er tjon og ulukka.
8 He lies in wait with rich [men] in secret places, in order to kill the innocent: his eyes are set against the poor.
Han ligg på lur ved gardarne, på løynlege stader myrder han den uskuldige, hans augo spæjar etter den verjelause.
9 He lies in wait in secret as a lion in his den: he lies in wait to ravish the poor, to ravish the poor when he draws him [after him]: he will bring him down in his snare.
Han lurer i løyne som løva i si kjørr, han lurer etter å gripa den arme; han grip den arme, med di han dreg honom i sitt garn.
10 He will bow down and fall when he has mastered the poor.
Han luter seg, duvar seg ned, og dei verjelause fell for hans sterke klør.
11 For he has said in his heart, God has forgotten: he has turned away his face so as never to look.
Han segjer i sitt hjarta: «Gud hev gløymt det, han hev løynt sitt andlit, han ser det aldri.»
12 Arise, O Lord God; let your hand be lifted up: forget not the poor.
Statt upp, Herre! Gud, lyft upp di hand, gløym ikkje dei arme!
13 Therefore, has the wicked provoked God? for he has said in his heart, He will not require [it].
Kvi skal den ugudlege vanvyrda Gud og segja i sitt hjarta: «Du heimsøkjer ikkje?»
14 You see [it]; for you do observe trouble and wrath, to deliver them into your hands: the poor has been left to you; you were a helper to the orphan.
Du hev set det; for du skodar naud og hjartesorg til å leggja deim i di hand; til deg yvergjev den verjelause si sak, du er ein hjelpar for dei farlause.
15 Break you the arm of the sinner and wicked man: his sin shall be sought for, and shall not be found.
Slå armen sund på den ugudlege, og den vonde - heimsøk hans gudløysa, so du ikkje finn honom meir!
16 The Lord shall reign for ever, even for ever and ever: you Gentiles shall perish out his land.
Herren er konge æveleg og alltid heidningarne er øydde ut or hans land.
17 The Lord has heard the desire of the poor: your ear has inclined to the preparation of their heart;
Herre, du hev høyrt ynskjet frå dei arme, du styrkjer deira hjarta, du vender øyra ditt til,
18 to plead for the orphan and afflicted, that man may no more boast upon the earth.
so du gjev den farlause og nedtyngde sin rett. Ikkje lenger skal menneskjet som er av jordi halda fram med å skræma.
