Genesis 42
1 And Jacob having seen that there was a sale [of corn] in Egypt, said to his sons, Why are you indolent?
Då Jakob høyrde at det var korn i Egyptarland, sagde han med sønerne sine: «Kvi sit de og stirer på kvarandre?
2 Behold, I have heard that there is corn in Egypt; go down there, and buy for us a little food, that we may live, and not die.
Eg hev fenge spurt, » sagde han, «at dei hev korn i Egyptarland. Far no der ned og kjøp korn åt oss, so me kann halda livet og ikkje døy burt!»
3 And the ten brethren of Joseph went down to buy corn out of Egypt.
Og brørne hans Josef tok nedigjenom, ti i talet, og vilde kjøpa korn i Egyptarland.
4 But [Jacob] sent not Benjamin, the brother of Joseph, with his brethren; for he said, Lest, haply, disease befall him.
Men Benjamin, rettebror åt Josef, sende Jakob ikkje av stad med brørne hans; han var rædd det kunde henda honom ei ulukka.
5 And the sons of Israel came to buy with those that came, for the famine was in the land of Chanaan.
So kom då Israels-sønerne og vilde kjøpa korn, millom alle dei andre som kom; for det var uår i Kana’ans-land.
6 And Joseph was ruler of the land; he sold to all the people of the land. And the brethren of Joseph, having come, did reverence to him, [bowing] with the face to the ground.
Men Josef var den som rådde i landet. Han var det som selde korn til all landslyden. Og brørne hans Josef kom og lagde seg å gruve for honom.
7 And when Joseph saw his brethren, he knew them, and estranged himself from them, and spoke hard words to them; and said to them, Whence are you come? And they said, Out of the land of Chanaan, to buy food.
Då Josef såg brørne sine, kjende han deim att, men lest ikkje ved vera; han tala strengt til deim og spurde: «Kvar er de frå?» «Frå Kana’ans-land, » sagde dei. «Me kjem og vil kjøpa grjon.»
8 And Joseph knew his brethren, but they knew not him.
Josef kjende att brørne sine, men dei kjende ikkje honom.
9 And Joseph remembered his dream, which he saw; and he said to them, You are spies; to observe the marks of the land are you come.
Og Josef laut minnast det som han hadde drøymt um deim, og sagde med deim: «De er njosnarar, de kjem og vil sjå kvar landet er lettast å taka.»
10 But they said, Nay, Sir, we your servants are come to buy food;
«Nei, gode herre, » sagde dei; «tenarane dine vil berre kjøpa grjon.
11 we are all sons of one man; we are peaceful, your servants are not spies.
Me er alle søner åt ein mann. Me er ærlege folk: tenarane dine hev aldri vore njosnarar.»
12 And he said to them, Nay, but you are come to observe the marks of the land.
«Jau, » sagde han, «de kjem og vil sjå kvar landet er lettast å taka.»
13 And they said, We your servants are twelve brethren, in the land of Chanaan; and, behold, the youngest is with our father today, but the other one is not.
Då sagde dei: «Tenarane dine er tolv brør og søner åt ein mann i Kana’ans-landet. Og den yngste av oss er no heime hjå far vår, men ein er ikkje til lenger.»
14 And Joseph said to them, This is it that I spoke to you, saying, you are spies;
Då sagde Josef med deim: «Det er som eg hev sagt: De er njosnarar.
15 herein shall you be manifested; by the health of Pharao, you shall not depart hence, unless your younger brother come here.
Men no vil eg røyna dykk: So visst som Farao liver, de slepp ikkje herifrå, fyrr yngste bror dykkar kjem hit.
16 Send one of you, and take your brother; and go you to prison, till your words be clear, whether you speak the truth or not; but, if not, by the health of Pharao, verily you are spies.
Ein av dykk skal fara i vegen og henta bror dykkar, og dei andre vil eg halda fengsla, so det kann røynast um det er sant, det de segjer; og er det ikkje det, so er de njosnarar, so visst som Farao liver!»
17 And he put them in prison three days.
So heldt han deim alle saman fengsla i tri dagar.
18 And he said to them on the third day, This do, and you shall live, for I fear God.
Og tridje dagen sagde Josef med deim: «Gjer no som eg segjer, so skal de få liva! Eg hev age for Gud!
19 If you be peaceful, let one of your brethren be detained in prison; but go you, and carry back the corn you have purchased.
Er de ærlege folk, so skal ein av dykk brør vera att i fangehuset, men de andre kann fara i vegen og hava med dykk korn til livberging for deim som heime er.
20 And bring your younger brother to me, and your words shall be believed; but, if not, you shall die. And they did so.
Og den yngste bror dykkar skal de koma hit til meg med, so ordi dykkar kann sannast, og de ikkje skal missa livet.» Og dei so gjorde.
21 And each said to his brother, Yes, indeed, for we are in fault concerning our brother, when we disregarded the anguish of his soul, when he implored us, and we listened not to him; and therefore has this affliction come upon us.
Og dei sagde seg imillom: «Å ja, ja, kor vel me er verde dette, for det me gjorde mot bror vår! Me såg kor hjarterædd han var, då han bad so vænt for seg, og endå høyrde me ikkje på honom. Difor er me no komne i slik naud.»
22 And Ruben answered them, saying, Did I not speak to you, saying, Hurt not the boy, and you heard me not? and, behold, his blood is required.
Då tok Ruben til ords og sagde: «Var det ikkje det eg sagde dykk, at de ikkje skulde fara so stygt med guten? Men de vilde ikkje høyra. Og sjå, no kjem hemnen for blodet hans!»
23 But they knew not that Joseph understood them; for there was an interpreter between them.
Men dei visste ikkje at Josef skyna det; for han bruka tolk, når han tala med deim.
24 And Joseph turned away from them, and wept; and again he came to them, and spoke to them; and he took Symeon from them, and bound him before their eyes.
Og han snudde seg frå deim og gret. So kom han innåt deim att, og tala til deim, og han tok Simeon ifrå deim, og batt honom, so dei såg på det.
25 And Joseph gave orders to fill their vessels with corn, and to return their money to each into his sack, and to give them provision for the way; and it was so done to them.
Sidan sagde Josef frå, at dei skulde fylla sekkjerne deira med korn og leggja pengarne åt kvar av deim att i sekken hans, og gjeva deim nista med på vegen. Og so vart gjort.
26 And having put the corn on the asses, they departed thence.
So klyvja dei kornet på asni sine, og for sin veg.
27 And one having opened his sack to give his asses fodder, at the place where they rested, saw also his bundle of money, for it was on the mouth of his sack.
Men då ein av deim løyste upp klyvi si og vilde gjeva asnet for på kvilestaden, fekk han sjå pengarne sine: dei låg ovanpå i sekken hans.
28 And he said to his brethren, My money has been restored to me, and behold this is in my sack. And their heart was wonder-struck, and they were troubled, saying one to another, What is this that God has done to us?
Og han sagde med brørne sine: «Pengarne mine hev kome att! Sjå, her ligg dei i sekken min.» Då vart dei reint ille ved; dei såg på kvarandre og skalv, og sagde: «Kva er det Gud hev gjort mot oss her?»
29 And they came to their father, Jacob, into the land of Chanaan, and reported to him all that had happened to them, saying,
So kom dei heim til Jakob, far sin, i Kana’ans-landet, og dei fortalde honom alt det som hadde hendt deim, og sagde:
30 The man, the lord of the land, spoke harsh words to us, and put us in prison as spies of the land.
«Mannen som råder der i landet, tala strengt til oss, og tok oss for folk som vilde njosna ut landet.
31 And we said to him, We are men of peace, we are not spies.
Då sagde me med honom: «Me er ærlege folk; me hev aldri vore njosnarar.
32 We are twelve brethren, sons of our father; one is not, and the youngest is with his father today in the land of Chanaan.
Me er tolv brør, alle sønerne åt far vår. Ein av oss er ikkje til lenger, og den yngste er endå heime hjå far vår i Kana’ans-landet.»
33 And the man, the lord of the land, said to us, Herein shall I know that you are peaceful; leave one brother here with me, and having taken the corn you have purchased for your family, depart.
Og mannen som råder der i landet, sagde med oss: «Dette vil eg hava til merke på at de er ærlege folk: Ein av dykk brør skal vera att hjå meg, og de andre kann taka med dykk det de treng til livberging for deim som heime er, og fara i vegen,
34 And bring to me your younger brother; then I shall know that you are not spies, but that you are men of peace: and I will restore you your brother, and you shall trade in the land.
og so lyt de koma til meg att med yngste bror dykkar, so eg fær sjå at de ikkje er njosnarar, men ærlege folk. Då skal de få att bror dykkar, og de kann fara fritt kringum i landet.»»
35 And it came to pass as they were emptying their sacks, there was each man's bundle of money in his sack; and they and their father saw their bundles of money, and they were afraid.
Då dei so tømde sekkjerne sine, då fann kvar sitt pengeknyte i sekken sin; dei såg det både dei og far deira, at det var deira eigne pengeknyte, og vart fælne.
36 And their father Jacob said to them, You have bereaved me. Joseph is not, Symeon is not, and will you take Benjamin? all these things have come upon me.
Og Jakob, far deira, sagde med deim: «De gjer meg reint barnlaus; Josef er burte, og Simeon er burte, og no vil de taka Benjamin og ifrå meg; det kjem yver meg, alt dette.»
37 And Ruben spoke to his father, saying, Slay my two sons, if I bring him not to you; give him into my hand, and I will bring him back to you.
Då sagde Ruben med far sin: «Båe sønerne mine kann du drepa, kjem eg ikkje heim til deg att med honom! Gjev honom berre i mine hender! Eg skal hava honom heim att til deg.»
38 But he said, My son shall not go down with you, because his brother is dead, and he only has been left; and [suppose] it shall come to pass that he is afflicted by the way by which you go, then you shall bring down my old age with sorrow to Hades. (Sheol h7585)
Men han svara: «Son min skal ikkje fara med dykk der ned. For bror hans er burte, og han er att åleine, og hender det honom nokor ulukka på den vegen de ferdast etter, so kjem de til å senda dei grå håri mine med sorg ned i nåheimen.» (Sheol h7585)
