Psalms 69
1 For the end, [a Psalm] of David, for alternate [strains]. Save me, O God; for the waters have come in to my soul.
Til sangmesteren; efter "Liljer"; av David. Frels mig, Gud, for vannene er kommet inntil sjelen.
2 I am stuck fast in deep mire, and there is no standing: I am come in to the depths of the sea, and a storm has overwhelmed me.
Jeg er sunket ned i bunnløst dynd, hvor der intet fotfeste er; jeg er kommet i dype vann, og strømmen slår over mig.
3 I am weary [of] crying, my throat has become hoarse; mine eyes have failed by my waiting on my God.
Jeg har ropt mig trett, min strupe brenner; mine øine er borttæret idet jeg venter på min Gud.
4 They that hate me without a cause are more than the hairs of my head: my enemies that persecute me unrighteously are strengthened: then I restored that which I took not away.
Flere enn hårene på mitt hode er de som hater mig uten årsak; tallrike er de som vil forderve mig, mine fiender uten grunn; det jeg ikke har røvet, skal jeg nu gi tilbake.
5 O God, thou knowest my foolishness; and my transgressions are not hidden from thee.
Gud, du kjenner min dårskap, og all min syndeskyld er ikke skjult for dig.
6 Let not them that wait on thee, O Lord of hosts, be ashamed on my account: let not them that seek thee, be ashamed on my account, O God of Israel.
La dem ikke bli til skamme ved mig, de som bier efter dig, Herre, Herre, hærskarenes Gud! La dem ikke bli til spott ved mig, de som søker dig, Israels Gud!
7 For I have suffered reproach for thy sake; shame has covered my face.
For for din skyld bærer jeg vanære, dekker skam mitt åsyn.
8 I became strange to my brethren, and a stranger to my mother's children.
Jeg er blitt fremmed for mine brødre og en utlending for min mors barn.
9 For the zeal of thine house has eaten me up; and the reproaches of them that reproached thee are fallen upon me.
For nidkjærhet for ditt hus har fortært mig, og deres hån som håner dig, er falt på mig.
10 And I bowed down my soul with fasting, and that was made my reproach.
Og min sjel gråt mens jeg fastet, og det blev mig til spott.
11 And I put on sackcloth for my covering; and I became a proverb to them.
Og jeg gjorde sekk til mitt klædebon, og jeg blev dem til et ordsprog.
12 They that sit in the gate talked against me, and they that drank wine sang against me.
De som sitter i porten, snakker om mig, og de som drikker sterk drikk, synger om mig.
13 But I [will cry] to thee, O Lord, in my prayer; O God, it is a propitious time: in the multitude of thy mercy hear me, in the truth of thy salvation.
Men jeg kommer med min bønn til dig, Herre, i nådens tid, Gud, for din megen miskunnhet; svar mig med din frelsende trofasthet!
14 Save me from the mire, that I stick not [in it]: let me be delivered from them that hate me, and from the deep waters.
Redd mig ut av dyndet og la mig ikke synke! La mig bli reddet fra dem som hater mig, og fra de dype vann!
15 Let not the waterflood drown me, nor let the deep swallow me up; neither let the well shut its mouth upon me.
La ikke vannstrømmen slå over mig og ikke dypet sluke mig, og la ikke brønnen lukke sitt gap over mig!
16 Hear me, O Lord; for thy mercy is good: according to the multitude of thy compassions look upon me.
Svar mig, Herre, for din miskunnhet er god; vend dig til mig efter din store barmhjertighet!
17 And turn not away thy face from thy servant; for I am afflicted: hear me speedily.
Og skjul ikke ditt åsyn for din tjener, for jeg er i nød; skynd dig å svare mig!
18 Draw nigh to my soul and redeem it: deliver me because of mine enemies.
Kom nær til min sjel, forløs den, frels mig for mine fienders skyld!
19 For thou knowest my reproach, and my shame, and my confusion; all that afflict me are before thee.
Du kjenner min spott og min skam og min vanære; alle mine motstandere er for ditt åsyn.
20 My soul has waited for reproach and misery; and I waited for one to grieve with me, but there was none; and for one to comfort me, but I found none.
Spott har brutt mitt hjerte, så jeg er syk, og jeg ventet på medynk, men der var ingen, på trøstere, men jeg fant ikke nogen.
21 They gave [me] also gall for my food, and made me drink vinegar for my thirst.
De gav mig galle å ete, og for min tørst gav de mig eddik å drikke.
22 Let their table before them be for a snare, and for a recompense, and for a stumbling-block.
La deres bord bli til en strikke for deres åsyn og til en snare for dem når de er trygge!
23 Let their eyes be darkened that they should not see; and bow down their back continually.
La deres øine formørkes, så de ikke ser, og la deres lender alltid vakle!
24 Pour out thy wrath upon them, and let the fury of thine anger take hold on them.
Utøs din harme over dem, og la din brennende vrede nå dem!
25 Let their habitation be made desolate; and let there be no inhabitant in their tents:
Deres bolig bli øde, ei være der nogen som bor i deres telt!
26 Because they persecuted him whom thou hast smitten; and they have added to the grief of my wounds.
For den du har slått, forfølger de, og de forteller om deres smerte som du har stunget.
27 Add iniquity to their iniquity; and let them not come into thy righteousness.
La dem legge skyld til sin skyld, og la dem ikke komme til din rettferdighet!
28 Let them be blotted out of the book of the living, and let them not be written with the righteous.
La dem bli utslettet av de levendes bok, og la dem ikke bli innskrevet med de rettferdige!
29 I am poor and sorrowful; but the salvation of thy countenance has helped me.
Men jeg er elendig og full av pine; la din frelse, Gud, føre mig i sikkerhet!
30 I will praise the name of my God with a song, I will magnify him with praise;
Jeg vil love Guds navn med sang og ophøie ham med lovprisning,
31 and [this] shall please God more than a young calf having horns and hoofs.
og det skal behage Herren bedre enn en ung okse med horn og klover.
32 Let the poor see and rejoice; seek the Lord diligently, and ye shall live.
Når saktmodige ser det, skal de glede sig; I som søker Gud, eders hjerte leve!
33 For the Lord hears the poor, and does not set at nought his fettered ones.
For Herren hører på de fattige, og sine fanger forakter han ikke.
34 Let the heavens and the earth raise him, the sea, and all things moving in them.
Himmel og jord skal love ham, havet og alt det som rører sig i det.
35 For God will save Sion, and the cities of Judea shall be built; and [men] shall dwell there, and inherit it.
For Gud skal frelse Sion og bygge byene i Juda, og de skal bo der og eie dem,
36 And the seed of his servants shall possess it, and they that love his name shall dwell therein.
og hans tjeneres avkom skal arve dem, og de som elsker hans navn, skal bo i dem.
