Psalms 39

1 For the end, a Song of David, to Idithun. I said, I will take heed to my ways, that I sin not with my tongue: I set a guard on my mouth, while the sinner stood in my presence.

Til songmeisteren, til Jedutun; ein salme av David. Eg sagde: «Eg vil vakta mine vegar, so eg ikkje syndar med mi tunga; eg vil leggja taum på min munn, so lenge den ugudlege er meg for augo.»

2 I was dumb, and humbled myself, and kept silence from good [words]; and my grief was renewed.

Eg tagna og var kurende still; eg tagde utan von um lukka, men mi liding vart rørd upp.

3 My heart grew hot within me, and a fire would kindle in my (meditation) I spoke with my tongue,

Mitt hjarta brann i min barm; ved mi grunding kveiktest eld - eg tala med mi tunga.

4 O Lord, make me to know mine end, and the number of my days, what it is; that I may know what I lack.

Herre, lat meg få vita min ende og målet på mine dagar, kva det er; lat meg vita kor snargjengd eg er!

5 Behold, thou hast made my days old; and my existence [is] as nothing before thee: nay, every man living [is] altogether vanity. (Pause)

Sjå, som ei lovebreidd hev du sett mine dagar, og mi livstid er som ingen ting for deg; berre som den tome fåfengd er kvart menneskje sett her. (Sela)

6 Surely man walks in a shadow; nay, he is disquieted in vain: he lays up treasures, and knows not for whom he shall gather them.

Berre som ein skugge gjeng mannen ikring, berre til fåfengs ståkar dei; han dungar i hop og veit ikkje kven som skal sanka det inn.

7 And now what [is] my expectation? [is it] not the Lord? and my ground [of hope] is with thee. (Pause)

Og no, kva vonar eg, Herre? Mi von stend til deg.

8 Deliver me from all my transgressions: thou hast made me a reproach to the foolish.

Frels meg frå alle mine misgjerningar, set meg ikkje til spott for dåren!

9 I was dumb, and opened not my mouth; for thou art he that made me.

Eg er tagna og let ikkje upp min munn; for du hev gjort det.

10 Remove thy scourges from me: I have fainted by reason of the strength of thine hand.

Tak di plåga burt frå meg! Ved slag av di hand er det ute med meg.

11 Thou chastenest man with rebukes for iniquity, and thou makest his life to consume away like a spider's web; nay, every man is disquieted in vain. (Pause)

Tuktar du ein mann med refsing for skuld, so fortærer du hans fagerleik som motten. Berre fåfengd er kvart menneskje. (Sela)

12 O Lord, hearken to my prayer and my supplication: attend to my tears: be not silent, for I am a sojourner in the land, and a stranger, as all my fathers [were].

Høyr mi bøn, Herre, og vend øyra til mitt rop; teg ikkje til min gråt! for eg er framand hjå deg, ein gjest som alle mine feder.

13 Spare me, that I may be refreshed, before I depart, and be no more.

Sjå burt frå meg, so eg kann kvikna til, fyrr eg fer herifrå og er ikkje meir!