Psalms 31

1 For the end, a Psalm of David, [an utterance] of extreme fear. O Lord, I have hoped in thee; let me never be ashamed: deliver me in thy righteousness and rescue me.

Til songmeisteren; ein salme av David. Herre, eg flyr til deg; lat meg aldri i æva verta til skammar! Frels meg ved di rettferd!

2 Incline thine ear to me; make haste to rescue me: be thou to me for a protecting God, and for a house of refuge to save me.

Bøyg ditt øyra til meg, berga meg snart, ver meg eit festningsberg, ei fast borg til å frelsa meg!

3 For thou art my strength and my refuge; and thou shalt guide me for thy name's sake, and maintain me.

For du er mitt berg og mi borg, og for ditt namn skuld vil du føra og leida meg.

4 Thou shalt bring me out of the snare which they have hidden for me; for thou, O Lord, art my defender.

Du vil føra meg ut or garnet som dei løynleg hev sett for meg; for du er mi vern.

5 Into thine hands I will commit my spirit: thou hast redeemed me, O Lord God of truth.

I di hand yvergjev eg mi ånd; du løyser meg ut, Herre, du trufaste Gud.

6 Thou has hated them that idly persist in vanities: but I have hoped in the Lord.

Eg hatar deim som dyrkar tome avgudar, men eg, eg set mi lit til Herren.

7 I will exult and be glad in thy mercy: for thou hast looked upon mine affliction; thou hast saved my soul from distresses.

Eg vil fagna meg og gleda meg yver di miskunn, at du hev set min armodsdom, kjært deg um mi sjælenaud.

8 And thou hast not shut me up into the hands of the enemy: thou hast set my feet in a wide place.

Og du hev ikkje gjeve meg i fiendehand, du hev sett mine føter på romlendt stad.

9 Pity me, O Lord, for I am afflicted: my eye is troubled with indignation, my soul and by belly.

Ver meg nådig, Herre, for eg vert trengd! Mitt auga er upptært av hugverk, ja, mi sjæl og min likam.

10 For my life is spent with grief, and my years with groanings: my strength has been weakened through poverty, and my bones are troubled.

For mitt liv kverv burt med sorg, og mine år med sukk; mi kraft fell av for mi misgjerning skuld, og mine bein er utmødde.

11 I became a reproach among all mine enemies, but exceedingly so to my neighbours, and a fear to mine acquaintance: they that saw me without fled from me.

For alle mine motstandarar skuld hev eg vorte til skam, ja, til stor skam for mine grannar, og til skræma for mine kjenningar; dei som ser meg på gata, flyr undan for meg.

12 I have been forgotten as a dead man out of mind: I am become as a broken vessel.

Eg er gløymd som ein daud mann, ute or hjarta; eg hev vorte som eit sundbrotnande kjerald.

13 For I heard the slander of many that dwelt round about: when they were gathered together against me, they took counsel to take my life.

For eg høyrer baktale av mange, rædsla rundt ikring, med di dei legg råd saman imot meg; dei lurer på å taka mitt liv.

14 But I hoped in thee, O Lord: I said, Thou art my God.

Men eg, eg set mi lit til deg Herre; eg segjer: «Du er min Gud.»

15 My lots are in thy hands: deliver me from the hand of mine enemies,

I di hand stend mine tider; berga meg or handi på mine fiendar, og frå deim som forfylgjer meg!

16 and from them that persecute me. Make thy face to shine upon thy servant: save me in thy mercy.

Lat di åsyn lysa yver din tenar, frels meg ved di miskunn!

17 O Lord, let me not be ashamed, for I have called upon thee: let the ungodly be ashamed, and brought down to Hades. (Sheol h7585)

Herre, lat meg ikkje verta til skammar, for eg ropar til deg; lat dei ugudlege verta til skammar og tagna i helheimen! (Sheol h7585)

18 Let the deceitful lips become dumb, which speak iniquity against the righteous with pride and scorn.

Lat lygn-lippor verta mållause som talar skamdjervt mot den rettferdige, med ovmod og uvyrdnad!

19 How abundant is the multitude of thy goodness, O Lord, which thou hast laid up for them that fear thee! thou hast wrought [it] out for them that hope on thee, in the presence of the sons of men.

Kor stor er din godhug, som du hev gøymt åt deim som ottast deg, som du hev vist mot deim som flyr til deg, for augo på menneskjeborni!

20 Thou wilt hide them in the secret of thy presence from the vexation of man: thou wilt screen them in a tabernacle from the contradiction of tongues.

Du løyner deim i løynrom for di åsyn mot samansvorne menner, du gøymer deim i ei bud mot kiv av tungor.

21 Blessed be the Lord: for he has magnified his mercy in a fortified city.

Lova vere Herren, for han hev gjort si miskunn underfull imot meg i ein fast by!

22 But I said in my extreme fear, I am cast out from the sight of thine eyes: therefore thou didst hearken, O Lord, to the voice of my supplication when I cried to thee.

Og eg, eg sagde i mi hugsott: «Eg er burtriven frå dine augo!» men endå høyrde du røysti av mine audmjuke bøner, då eg ropa til deg.

23 Love the Lord, all ye his saints: for the Lord seeks for truth, and renders [a reward] to them that deal very proudly.

Elska Herren, alle hans trugne! Herren vaktar dei trufaste, men gjev rikeleg attergjeld til den som fer med ovmod.

24 Be of good courage, and let your heart be strengthened, all ye that hope in the Lord.

Ver hugheile og lat dykkar hjarta vera sterkt, alle de som ventar på Herren!