Psalms 142

1 [A Psalm] of instruction for David, when he was in the cave, —a Prayer. I cried to the Lord with my voice; with my voice I made supplication to the Lord.

Ein salme til lærdom av David då han var i helleren, ei bøn. Med røysti mi ropar eg til Herren, med røysti bed eg inderleg til Herren.

2 I will pour out before him my supplication: I will declare before him mine affliction.

Eg renner ut mi sorg for hans åsyn, for hans åsyn segjer eg fram mi naud.

3 When my spirit was fainting within me, then thou knewest my paths; in the very way wherein I was walking, they hid a snare for me.

Når mi ånd vanmegtast i meg, so kjenner då du min stig; på den veg eg skal ferdast, hev dei løynt snaror for meg.

4 I looked on [my] right hand, and behold, for there was none that noticed me; refuge failed me; and there was none that cared for my soul.

Skoda til mi høgre sida og sjå! Det er ingen som kjennest ved meg; all livd er burte frå meg, ingen spør etter mi sjæl.

5 I cried unto thee, O Lord, and said, Thou art my hope, my portion in the land of the living.

Eg ropar til deg, Herre! Eg segjer: «Du er mi livd, min lut i landet åt dei livande.»

6 Attend to my supplication, for I am brought very low; deliver me from them that persecute me; for they are stronger than I.

Agta på mitt klagerop, for eg er ovleg arm! Fria meg frå mine forfylgjarar, for dei er meg for sterke.

7 Bring my soul out of prison, that I may give thanks to thy name, O Lord; the righteous shall wait for me, until thou recompense me.

Før mi sjæl or fengslet, so eg kann lova ditt namn! Kring meg skal dei rettferdige samla seg, når du gjer vel imot meg.