Lamentations 5
1 Remember, O Lord, what has happened to us: behold, and look on our reproach.
Kom i hug, Herre, kor det er med oss! Skoda etter og sjå, kor me er svivyrde!
2 Our inheritance has been turned away to aliens, our houses to strangers:
Vår arv er komen åt framande, våre hus åt utlendske menner.
3 we are become orphans, we have no father, our mothers are as widows.
Farlause er me vortne, hev ikkje far. Møderne våre er som enkjor.
4 We have drunk our water for money; our wood is sold to us [for a burden] on our neck:
Me lyt kjøpa det vatnet me drikk, vår ved lyt me betala.
5 we have been persecuted, we have laboured, we have had no rest.
Våre forfylgjarar hev me på halsen; me er trøytte, fær ikkje kvild.
6 Egypt gave the hand [to us], Assur to their own satisfaction.
Til Egyptarland rette me hand, til Assyria, vilde mettast med brød.
7 Our fathers sinned, [and] are not: we have borne their iniquities.
Våre feder synda, dei er burte, me lyt bera deira misgjerningar.
8 Servants have ruled over us: there is none to ransom [us] out of their hand.
Trælar er våre herrar, og ingen riv oss ut or deira hand.
9 We shall bring in our bread with [danger of] our lives, because of the sword of the wilderness.
Me søkjer vårt brød med livsens fåre for sverdet i øydemark.
10 Our skin is blackened like an oven; they are convulsed, because of the storms of famine.
Vår hud er glodheit som omnen, for svolten som gneg og brenn.
11 They humbled the women in Sion, the virgins in the cities of Juda.
Kvende hev i Sion dei skjemt, møyar i byarne i Juda.
12 Princes were hanged up by their hands: the elders were not honoured.
Hovdingar hengde dei med si hand, gamle viste dei ikkje vyrdnad.
13 The chosen men lifted up [the voice in] weeping, and the youths fainted under the wood.
Ungmenne laut bera kverni, og gutar seig ned med vedbyrdi på.
14 And the elders ceased from the gate, the chosen men ceased from their music.
Dei gamle sit ikkje lenger i porten, dei unge ikkje meir med sitt strengespel.
15 The joy of our heart has ceased; our dance is turned into mourning.
Det er slutt med vår hjartans gleda, vår dans er umsnudd til sorg.
16 The crown has fallen [from] our head: yea, woe to us! for we have sinned.
Kransen er fallen av vårt hovud; usæle me, at me hev synda!
17 For this has grief come; our heart is sorrowful: for this our eyes are darkened.
Difor er hjarta vårt sjukt, di so er augo våre dimme -
18 Over the mountain of Sion, because it is made desolate, foxes have walked therein.
for Sions fjell som ligg audt, der renner no revar ikring.
19 But thou, O Lord, shalt dwell for ever; thy throne [shall endure] to generation and generation.
Du, Herre, sit æveleg konge, frå ætt til ætt stend din kongsstol.
20 Wherefore wilt thou utterly forget us, and abandon us a long time?
Kvi vil du oss æveleg gløyma, ganga frå oss dagarne lange?
21 Turn us, O Lord, to thee, and we shall be turned; and renew our days as before.
Vend oss, Herre, til deg, so kjem me; nya upp att våre dagar frå gamalt!
22 For thou hast indeed rejected us; thou hast been very wroth against us.
For du kann vel ikkje reint ha støytt oss burt, vera so ovleg harm på oss.
