Job 7
1 Is not the life of man upon earth a state of trial? and his existence as that of a hireling by the day?
Ja, mannen hev ein strid på jordi; hans dagar gjeng som leigedagar.
2 Or as a servant that fears his master, and one who has grasped a shadow? or as a hireling waiting for his pay?
Som trælen lengtar etter skugge, og leigekar på løni ventar,
3 So have I also endured months of vanity, and nights of pain have been appointed me.
so fekk eg månader av vonbrot og næter fulle utav møda.
4 Whenever I lie down, I say, When [will it be] day? and whenever I rise up, again [I say] when [will it be] evening? and I am full of pains from evening to morning.
Eg segjer når eg gjeng til kvile: «Når skal eg atter standa upp?» Og kvelden vert so lang, so lang: Eg ligg uroleg alt til dagsprett.
5 And my body is covered with loathsome worms; and I waste away, scraping off clods of dust from my eruption.
Og makk og sår min likam dekkjer, og hudi skorpnar og bryt upp att.
6 And my life is lighter than a word, and has perished in vain hope.
Mi tid fer snøggar’ enn ein skutel, og ho kverv utan nokor von.
7 Remember then that my life is breath, and mine eye shalt not yet again see good.
Hugs på: mitt liv er som ein pust; mitt auga ser’kje lukka meir.
8 The eye of him that sees me shall not see me [again]: thine eyes are upon me, and I am no more.
Snart er eg løynd for alle augo; du fåfengt stirer etter meg.
9 [I am] as a cloud that is cleared away from the sky: for if a man go down to the grave, he shall not come up again: (Sheol h7585)
Som skyi framum fer og kverv, so ingen att frå helheim vender, (Sheol h7585)
10 and he shall surely not return to his own house, neither shall his place know him any more.
snur ei attende til sitt hus; hans heimstad kjenner han’kje meir.
11 Then neither will I refrain my mouth: I will speak being in distress; being in anguish I will disclose the bitterness of my soul.
Difor vil’kje munnen stagga, men tala i min djupe hugverk og klaga i mi sjælenaud.
12 Am I a sea, or a serpent, that thou hast set a watch over me?
Er eg eit hav, er eg ein drake, med di du vaktar so på meg?
13 I said that my bed should comfort me, and I would privately counsel with myself on my couch.
Eg tenkjer: «Lægjet skal meg lindra, og sengi letta suti mi» -
14 Thou scarest me with dreams, and dost terrify me with visions.
då skræmer du meg upp med draumar, og støkkjer meg med ville syner,
15 Thou wilt separate life from my spirit; and yet [keep] my bones from death.
so at eg heller ville kjøvast, ja døy, enn vera slik ei beingrind.
16 For I shall not live for ever, that I should patiently endure: depart from me, for my life [is] vain.
D’er nok! Eg liver ikkje æveleg; Haldt upp! Mitt liv er som ein pust.
17 For what is man, that thou hast magnified him? or that thou givest heed to him?
Kva er ein mann, at du han vyrder og retter tanken din på honom,
18 Wilt thou visit him till the morning, and judge him till [the time of] rest?
heimsøkjer honom kvar ein morgon, ransakar honom kvar ei stund?
19 How long dost thou not let me alone, nor let me go, until I shall swallow down my spittle?
Når tek du frå meg auga ditt? Meg slepper med eg svelgjar råken?
20 If I have sinned, what shall I be able to do, O thou that understandest the mind of men? why hast thou made me as thine accuser, and [why] am I a burden to thee?
Hev eg gjort synd, kva gjer eg deg, du som på mannen vaktar stødt? Kvi hev du meg til skiva valt? So eg hev vorte meg ei byrd?
21 Why hast thou not forgotten my iniquity, and purged my sin? but now I shall depart to the earth; and in the morning I am no more.
Kvi gjev du ikkje syndi til? Kvi ansar du på mine brot? No sig eg snart i moldi ned; og leitar du, so er eg burte.»
