Job 3
1 After this Job opened his mouth, and cursed his day,
Derefter oplot Job sin munn og forbannet den dag han blev født.
2 saying,
Job tok til orde og sa:
3 Let the day perish in which I was born, and that night in which they said, Behold a man-child!
Til grunne gå den dag da jeg blev født, og den natt som sa: Et guttebarn er undfanget!
4 Let that night be darkness, and let not the Lord regard it from above, neither let light come upon it.
Måtte den dag bli til mørke! Måtte Gud i det høie ikke spørre efter den, og intet lys stråle over den!
5 But let darkness and the shadow of death seize it; let blackness come upon it;
Gid mørke og dødsskygge må kreve den tilbake, gid skyer må leire sig over den, gid alt som gjør en dag mørk, må skremme den!
6 let that day and night be cursed, let darkness carry them away; let it not come into the days of the year, neither let it be numbered with the days of the months.
Den natt - måtte mulm ta den! Den glede sig ikke blandt årets dager, den komme ikke med i måneders tall!
7 But let that night be pain, and let not mirth come upon it, nor joy.
Ja, ufruktbar bli den natt! Aldri lyde det jubel i den!
8 But let him that curses that day curse it, [even] he that is ready to attack the great whale.
Måtte de som forbanner dager, ønske ondt over den, de som er kyndige i å mane frem Leviatan!
9 Let the stars of that night be darkened; let it remain [dark], and not come into light; and let it not see the morning star arise:
Gid dens demrings stjerner må bli mørke! La den vente på lys, uten at det kommer! Måtte den aldri skue morgenrødens øielokk -
10 because it shut not up the gates of my mother's womb, for [so] it would have removed sorrow from my eyes.
fordi den ikke stengte døren til min mors liv og skjulte møie for mine øine.
11 For why died I not in the belly? and [why] did I not come forth from the womb and die immediately?
Hvorfor døde jeg ikke i mors liv? Hvorfor utåndet jeg ikke straks i fødselsstunden?
12 and why did the knees support me? and why did I suck the breasts?
Hvorfor tok knær imot mig, og hvorfor bryster som jeg kunde die?
13 Now I should have lain down and been quiet, I should have slept and been at rest,
For da kunde jeg nu ligge og hvile; jeg kunde sove og hadde da ro -
14 with kings [and] councillors of the earth, who gloried in [their] swords;
sammen med konger og jordens styrere, som bygget sig ruiner,
15 or with rulers, whose gold was abundant, who filled their houses with silver:
eller med fyrster som eide gull, som fylte sine hus med sølv;
16 or [I should have been] as an untimely birth proceeding from his mother's womb, or as infants who never saw light.
eller jeg var nu ikke til, likesom et nedgravd, ufullbåret foster, lik barn som aldri så lyset.
17 There the ungodly have burnt out the fury of rage; there the wearied in body rest.
Der har de ugudelige holdt op å rase, og der hviler de trette.
18 And the men of old time have together ceased to hear the exactor's voice.
Der har alle fanger ro, de hører ikke driverens røst.
19 The small and great are there, and the servant that feared his lord.
Liten og stor er der like, og trælen er fri for sin herre.
20 For why is light given to those who are in bitterness, and life to those souls which are in griefs?
Hvorfor gir han den lidende lys, og liv til dem som bærer sorg i sitt hjerte,
21 who desire death, and obtain it not, digging [for it] as [for] treasures;
dem som venter på døden uten at den kommer, og som leter efter den ivrigere enn efter skjulte skatter,
22 and would be very joyful if they should gain it?
dem som gleder sig like til jubel, som fryder sig når de finner en grav -
23 Death [is] rest to [such] a man, for God has hedged him in.
til den mann hvis vei er skjult for ham, og som Gud har stengt for på alle kanter?
24 For my groaning comes before my food, and I weep being beset with terror.
For mine sukk er blitt mitt daglige brød, og mine klager strømmer som vannet.
25 For the terror of which I meditated has come upon me, and that which I had feared has befallen me.
For alt det fryktelige jeg reddes for, det rammer mig, og det jeg gruer for, det kommer over mig.
26 I was not at peace, nor quiet, nor had I rest; yet wrath came upon me.
Jeg har ikke fred, ikke ro, ikke hvile - det kommer alltid ny uro.
