Job 29
1 And Job continued and said in his parable,
Og Job blev ved å fremføre sin visdomstale og sa:
2 Oh that I were as in months past, wherein God preserved me!
Å, om jeg hadde det som i fordums måneder, som i de dager da Gud vernet om mig,
3 As when his lamp shone over my head; when by his light I walked through darkness.
da hans lampe skinte over mitt hode, da jeg ved hans lys vandret gjennem mørket,
4 [As] when I steadfastly pursued my ways, when God took care of my house.
slik som jeg hadde det i min modne manndoms dager, da Guds vennskap hvilte over mitt telt,
5 When I was very fruitful, and my children were about me;
da den Allmektige ennu var med mig, og jeg hadde mine barn omkring mig,
6 when my ways were moistened with butter, and the mountains flowed for me with milk.
da mine føtter badet sig i melk, og berget ved mitt hus lot bekker av olje strømme frem!
7 When I went forth early in the city, and the seat was placed for me in the streets.
Når jeg gikk op til porten i byen og inntok mitt sete på torvet,
8 The young men saw me, and hid themselves: and all the old men stood up.
da drog de unge sig unda ved synet av mig, og de gråhårede reiste sig og blev stående;
9 And the great men ceased speaking, and laid their finger on their mouth.
høvdinger lot være å tale og la hånden på sin munn;
10 And they that heard [me] blessed me, and their tongue clave to their throat.
de fornemme tidde stille, og deres tunge blev hengende ved ganen.
11 For the ear heard, and blessed me; and the eye saw me, and turned aside.
Enhver som hørte om mig, priste mig lykkelig, og hver den som så mig, gav mig lovord.
12 For I saved the poor out of the hand of the oppressor, and helped the fatherless who had no helper.
For jeg berget armingen som ropte om hjelp, og den farløse som ingen hjelper hadde.
13 Let the blessing of the perishing one come upon me; yea, the mouth of the widow has blessed me.
Den som var sin undergang nær, velsignet mig, og enkens hjerte fikk jeg til å juble.
14 Also I put on righteousness, and clothed myself with judgment like a mantle.
Jeg klædde mig i rettferdighet, og den opslo sin bolig i mig; rettsinn bar jeg som kappe og hue.
15 I was the eye of the blind, and the foot of the lame.
Øine var jeg for den blinde, og føtter var jeg for den halte.
16 I was the father of the helpless; and I searched out the cause which I knew not.
En far var jeg for de fattige, og ukjente folks sak gransket jeg.
17 And I broke the jaw-teeth of the unrighteous; I plucked the spoil out of the midst of their teeth.
Jeg knuste den urettferdiges kjever og rev byttet bort fra hans tenner.
18 And I said, My age shall continue as the stem of a palm-tree; I shall live a long while.
Jeg tenkte da: I mitt rede skal jeg få dø, og mine dager skal bli tallrike som sand.
19 [My] root was spread out by the water, and the dew would lodge on my crop.
Min rot skal ligge åpen for vann, og nattens dugg skal falle på mine grener.
20 My glory was fresh in me, and by bow prospered in his hand.
Min ære blir alltid ny, og min bue forynges i min hånd.
21 [Men] heard me, and gave heed, and they were silent at my counsel.
Mig hørte de på, de ventet og lyttet i taushet til mitt råd.
22 At my word they spoke not again, and they were very gland whenever I spoke to them.
Når jeg hadde talt, tok de ikke til orde igjen, og min tale dryppet ned over dem.
23 As the thirsty earth expecting the rain, so they [waited for] my speech.
De ventet på min tale som på regn, de åpnet sin munn som for vårregn.
24 Were I to laugh on them, they would not believe [it]; and the light of my face has not failed.
Når de var motløse, smilte jeg til dem, og mitt åsyns lys kunde de ikke formørke.
25 I chose out their way, and sat chief, and dwelt as a king in the midst of warriors, as one comforting mourners.
Fikk jeg lyst til å gå til dem, da satt jeg der som høvding og tronte som en konge i sin krigerskare, lik en som trøster de sørgende.
