Job 14
1 For a mortal born of a woman [is] short lived, and full of wrath.
Et menneske, født av en kvinne, lever en kort tid og mettes med uro.
2 Or he falls like a flower that has bloomed; and he departs like a shadow, and cannot continue.
Som en blomst skyter han op og visner, han farer bort som skyggen og holder ikke stand.
3 Hast thou not taken account even of him, and caused him to enter into judgment before thee?
Endog over en sådan holder du dine øine åpne, og mig fører du frem for din domstol!
4 For who shall be pure from uncleanness? not even one;
Kunde det bare komme en ren av en uren! Ikke én!
5 if even his life should be [but] one day upon the earth: and his months are numbered by him: thou hast appointed [him] for a time, and he shall by no means exceed [it].
Når hans dager er fastsatt, hans måneders tall bestemt hos dig, når du har satt ham en grense som han ikke kan overskride,
6 Depart from him, that he may be quiet, and take pleasure in his life, [though] as a hireling.
så vend ditt øie bort fra ham, så han kan ha ro så vidt at han kan glede sig som en dagarbeider ved sin dag!
7 For there is hope for a tree, even if it should be cut down, [that] it shall blossom again, and its branch shall not fail.
For treet er det håp; om det hugges, så spirer det igjen, og på nye skudd mangler det ikke;
8 For though its root should grow old in the earth, and its stem die in the rock;
om dets rot eldes i jorden, og dets stubb dør ut i mulden,
9 it will blossom from the scent of water, and will produce a crop, as one newly planted.
så setter det allikevel knopper ved eimen av vannet og skyter grener som et nyplantet tre.
10 But a man that has died is utterly gone; and when a mortal has fallen, he is no more.
Men når en mann dør, så ligger han der, når et menneske opgir ånden, hvor er han da?
11 For the sea wastes in [length of] time, and a river fails and is dried up.
Som vannet minker bort i en sjø, og som en elv efterhånden blir grunnere og tørker ut,
12 And man that has lain down [in death] shall certainly not rise again till the heaven be dissolved, and they shall not awake from their sleep.
så legger et menneske sig ned og reiser sig ikke igjen; så lenge himmelen er til, våkner de ikke - de vekkes ikke op av sin søvn.
13 For oh that thou hadst kept me in the grave, and hadst hidden me until thy wrath should cease, and thou shouldest set me a time in which thou wouldest remember me! (Sheol h7585)
Å om du vilde gjemme mig i dødsriket og skjule mig der til din vrede var over - om du vilde sette mig et tidsmål og så komme mig i hu! (Sheol h7585)
14 For if a man should die, shall he live [again], having accomplished the days of his life? I will wait till I exist again?
Når en mann dør, lever han da op igjen? Alle min krigstjenestes dager skulde jeg da vente, til min avløsning kom;
15 Then shalt thou call, and I will hearken to thee: but do not thou reject the work of thine hands.
du skulde da rope, og jeg skulde svare dig; efter dine henders verk skulde du lenges.
16 But thou hast numbered my devices: and not one of my sins shall escape thee?
Men nu teller du mine skritt og akter stadig på min synd.
17 An thou hast sealed up my transgressions in a bag, and marked if I have been guilty of any transgression unawares.
Forseglet i en pung ligger min brøde, og du syr til over min misgjerning.
18 And verily a mountain falling will utterly be destroyed, and a rock shall be worn out of its place.
Men som et fjell faller og smuldres bort, og en klippe flyttes fra sitt sted,
19 The waters wear the stones, and waters falling headlong [overflow] a heap of the earth: and thou destroyest the hope of man.
som vannet huler ut stener og flommen skyller bort mulden, således gjør du menneskets håp til intet;
20 Thou drivest him to an end, and he is gone: thou settest thy face against him, and sendest him away;
du overvelder ham for alltid, og han farer bort; du forvender hans åsyn og lar ham fare.
21 and though his children be multiplied, he knows [it] not; and if they be few, he is not aware.
Kommer hans barn til ære, da vet han det ikke, og blir de ringeaktet, da blir han det ikke var.
22 But his flesh is in pain, and his soul mourns.
Bare over ham selv kjenner hans legeme smerte, og bare over ham selv sørger hans sjel.
