Ecclesiastes 4
1 So I returned, and saw all the oppressions that were done under the sun: and behold the tear of the oppressed, and they had no comforter; and on the side of them that oppressed them was power; but they had no comforter:
Framleides såg eg på alle dei valdsverk som vert gjorde under soli. Det rann frå deim som leid, og ingen trøysta deim; valdsmenner bruka magt mot deim, og ingen trøysta deim.
2 and I praised all the dead that had already died more than the living, as many as are alive until now.
Då laut eg segja at dei avlidne, dei som alt hadde fenge døy, dei var sælare enn dei livande som endå er i live.
3 Better also than both these is he who has not yet been, who has not seen all the evil work that is done under the sun.
Men sælare enn båe tvo er den som ikkje hev vorte til endå, og som hev sloppe å sjå det vonde verk som folk gjer under soli.
4 And I saw all labour, and all the diligent work, that this is a man's envy from his neighbour. This is also vanity and waywardness of spirit.
Og eg såg at alt stræv og all dugleik i arbeidet ikkje er anna enn ovund som driv den eine fyre den andre. Det og er fåfengd og jag etter vind.
5 The fool folds his hands together, and eats his own flesh.
Dåren legg henderne i kross og et sitt eige kjøt.
6 Better is a handful of rest than two handfuls of trouble and waywardness of spirit.
Betre ein neve med ro enn båe henderne fulle av møda og jag etter vind.
7 So I returned, and saw vanity under the sun.
Og endå noko såg eg som er fåfengt under soli:
8 There is one [alone], and there is not a second; yea, he has neither son nor brother: yet there is no end to all his labour; neither is his eye satisfied with wealth; and for whom do I labour, and deprive my soul of good? this is also vanity, and an evil trouble.
Det hender at ein mann stend åleine og hev ingen annan med seg, korkje son eller bror; og like vel er det ingen ende på alt strævet hans, og augo hans vert ikkje mette av rikdom. Men kven strævar eg for og neittar meg sjølv det som godt er? Det er fåfengt, og ei leid møda er det.
9 Two [are] better than one, [seeing] they have a good reward for their labour.
Tvo er betre farne enn ein, for dei hev god løn for strævet sitt.
10 For if they fall, the one will lift up his fellow: but woe to him that is alone when he falls, and there is not a second to lift him up.
Um dei dett, kann den eine reisa upp felagen sin; men usæl er einstødingen som dett og ikkje hev nokon til å reisa seg upp!
11 Also if two should lie together, they also get heat: but how shall one be warmed [alone?]
Likeins når tvo ligg i hop, so vert dei varme, men korleis skal ein verta varm åleine?
12 And if one should prevail against [him], the two shall withstand him; and a threefold cord shall not be quickly broken.
Og um nokon kann vinna yver den som er åleine, so kann tvo standa seg imot honom, og tritvinna tråd slit ein ikkje av so snart.
13 Better is a poor and wise child than an old and foolish king, who knows not how to take heed any longer.
Betre er ein fatig og vis ungdom enn ein gamall og fåvitug konge som ikkje lenger veit å lata seg segja.
14 For he shall come forth out of the house of the prisoners to reign, because [he] also that was in his kingdom has become poor.
For ein slik ungdom steig or fangehuset upp til kongedøme, endå han var fødd i fatigdom i den andre sitt rike.
15 I beheld all the living who were walking under the sun, with the second youth who shall stand up in each one's place.
Eg såg alle livande som ferdast under soli fylgja med ungdomen, han den andre som skulde koma i staden for hin.
16 There is no end to all the people, to all who were before them: and the last shall not rejoice in him: for this also is vanity and waywardness of spirit.
Det var ingen ende på alt folket, alle dei som han var førar for. Like vel er dei ikkje glade i honom, dei som sidan kom. Nei, det og er fåfengd og jag etter vind.
