< Psalms 137 >

1 By the rivers of Babylon we were seated, weeping at the memory of Zion,
Ved Babylons elver, der satt vi og gråt når vi kom Sion i hu.
2 Hanging our instruments of music on the trees by the waterside.
På vidjene der hengte vi våre harper;
3 For there those who had taken us prisoners made request for a song; and those who had taken away all we had gave us orders to be glad, saying, Give us one of the songs of Zion.
for der krevde våre fangevoktere sanger av oss, våre plagere at vi skulde være glade: Syng for oss av Sions sanger!
4 How may we give the Lord's song in a strange land?
Hvorledes skulde vi synge Herrens sang på fremmed jord?
5 If I keep not your memory, O Jerusalem, let not my right hand keep the memory of its art.
Glemmer jeg dig, Jerusalem, da glemme mig min høire hånd!
6 If I let you go out of my thoughts, and if I do not put Jerusalem before my greatest joy, let my tongue be fixed to the roof of my mouth.
Min tunge henge fast ved min gane om jeg ikke kommer dig i hu, om jeg ikke setter Jerusalem over min høieste glede!
7 O Lord, keep in mind against the children of Edom the day of Jerusalem; how they said, Let it be uncovered, uncovered even to its base.
Kom Jerusalems dag i hu, Herre, så du straffer Edoms barn, dem som sa: Riv ned, riv ned, like til grunnen i den!
8 O daughter of Babylon, whose fate is destruction; happy is the man who does to you what you have done to us.
Babels datter, du ødelagte! Lykksalig er den som gir dig gjengjeld for den gjerning du gjorde mot oss.
9 Happy is the man who takes your little ones, crushing them against the rocks.
Lykksalig er den som griper og knuser dine spede barn imot klippen.

< Psalms 137 >