Ecclesiastes 4
1 And again I saw all the cruel things which are done under the sun; there was the weeping of those who have evil done to them, and they had no comforter: and from the hands of the evil-doers there went out power, but they had no comforter.
Framleides såg eg på alle dei valdsverk som vert gjorde under soli. Det rann frå deim som leid, og ingen trøysta deim; valdsmenner bruka magt mot deim, og ingen trøysta deim.
2 So my praise was for the dead who have gone to their death, more than for the living who still have life.
Då laut eg segja at dei avlidne, dei som alt hadde fenge døy, dei var sælare enn dei livande som endå er i live.
3 Yes, happier than the dead or the living seemed he who has not ever been, who has not seen the evil which is done under the sun.
Men sælare enn båe tvo er den som ikkje hev vorte til endå, og som hev sloppe å sjå det vonde verk som folk gjer under soli.
4 And I saw that the cause of all the work and of everything which is done well was man's envy of his neighbour. This again is to no purpose and a desire for wind.
Og eg såg at alt stræv og all dugleik i arbeidet ikkje er anna enn ovund som driv den eine fyre den andre. Det og er fåfengd og jag etter vind.
5 The foolish man, folding his hands, takes the flesh of his body for food.
Dåren legg henderne i kross og et sitt eige kjøt.
6 One hand full of rest is better than two hands full of trouble and desire for wind.
Betre ein neve med ro enn båe henderne fulle av møda og jag etter vind.
7 Then I came back, and I saw an example of what is to no purpose under the sun.
Og endå noko såg eg som er fåfengt under soli:
8 It is one who is by himself, without a second, and without son or brother; but there is no end to all his work, and he has never enough of wealth. For whom, then, am I working and keeping myself from pleasure? This again is to no purpose, and a bitter work.
Det hender at ein mann stend åleine og hev ingen annan med seg, korkje son eller bror; og like vel er det ingen ende på alt strævet hans, og augo hans vert ikkje mette av rikdom. Men kven strævar eg for og neittar meg sjølv det som godt er? Det er fåfengt, og ei leid møda er det.
9 Two are better than one, because they have a good reward for their work.
Tvo er betre farne enn ein, for dei hev god løn for strævet sitt.
10 And if one has a fall, the other will give him a hand; but unhappy is the man who is by himself, because he has no helper.
Um dei dett, kann den eine reisa upp felagen sin; men usæl er einstødingen som dett og ikkje hev nokon til å reisa seg upp!
11 So again, if two are sleeping together they are warm, but how may one be warm by himself?
Likeins når tvo ligg i hop, so vert dei varme, men korleis skal ein verta varm åleine?
12 And two attacked by one would be safe, and three cords twisted together are not quickly broken.
Og um nokon kann vinna yver den som er åleine, so kann tvo standa seg imot honom, og tritvinna tråd slit ein ikkje av so snart.
13 A young man who is poor and wise is better than a king who is old and foolish and will not be guided by the wisdom of others.
Betre er ein fatig og vis ungdom enn ein gamall og fåvitug konge som ikkje lenger veit å lata seg segja.
14 Because out of a prison the young man comes to be king, though by birth he was only a poor man in the kingdom.
For ein slik ungdom steig or fangehuset upp til kongedøme, endå han var fødd i fatigdom i den andre sitt rike.
15 I saw all the living under the sun round the young man who was to be ruler in place of the king.
Eg såg alle livande som ferdast under soli fylgja med ungdomen, han den andre som skulde koma i staden for hin.
16 There was no end of all the people, of all those whose head he was, but they who come later will have no delight in him. This again is to no purpose and desire for wind.
Det var ingen ende på alt folket, alle dei som han var førar for. Like vel er dei ikkje glade i honom, dei som sidan kom. Nei, det og er fåfengd og jag etter vind.
