Romans 9
1 I speak the truth in Christ; I am not lying, as confirmed by my conscience in the Holy Spirit.
Det jeg nå vil si, understreker jeg sannheten av. Jeg lyver ikke, etter som jeg har fellesskap med Kristus. Nei, både min egen samvittighet og Guds Hellige Ånd forsikrer at sannheten er denne:
2 I have deep sorrow and unceasing anguish in my heart.
Mitt hjerte er fylt av sorg og vedvarende angst.
3 For I could wish that I myself were cursed and cut off from Christ for the sake of my brothers, my own flesh and blood,
Jeg føler slik når jeg tenker på mitt eget folk, mine jødiske brødre og søstrer. Ja, jeg skulle heller ønske at jeg selv gikk evig fortapt og ble skilt fra Kristus, om det bare kunne frelse de andre.
4 the people of Israel. Theirs is the adoption as sons; theirs the divine glory and the covenants; theirs the giving of the law, the temple worship, and the promises.
Folket mitt er israelitter, og Gud så seg ut at de skulle være barna hans og få del i herligheten. Han inngikk en pakt med jødene og ga dem Moseloven. Videre lærte han dem å tilbe på den rette måten og ga løftene om frelse.
5 Theirs are the patriarchs, and from them proceeds the human descent of Christ, who is God over all, forever worthy of praise! Amen. (aiōn g165)
De er etterkommere av forfedrene våre, Abraham, Isak og Jakob. Kristus selv tilhørte som menneske dette folket. Kristus er Gud over alle ting og verd å bli hyllet for evig. Ja, dette er sant! (aiōn g165)
6 It is not as though God’s word has failed. For not all who are descended from Israel are Israel.
Har da Gud mislyktes med å innfri løftet sitt til israelittene? Nei, slett ikke. Løftet om å bli Guds eget folk gjelder nemlig dem som er sanne israelitter, ikke dem som i fysisk betydning er Israels etterkommere.
7 Nor because they are Abraham’s descendants are they all his children. On the contrary, “Through Isaac your offspring will be reckoned.”
På samme måten er ikke alle som i fysisk betydning er Abrahams etterkommere, blitt de barna som Gud lovet Abraham. Gud sier i Skriften:”Det er etterkommerne av Isak som skal bli regnet for det folket jeg lovet deg,”
8 So it is not the children of the flesh who are God’s children, but it is the children of the promise who are regarded as offspring.
Dette til tross for at Abraham hadde flere barn. Det er med andre ord ikke de barna som blir født etter naturens fysiske lover, som får være Guds eget folk, men bare de som er født som et resultat av Guds løfte.
9 For this is what the promise stated: “At the appointed time I will return, and Sarah will have a son.”
Isak ble jo til som et resultat av løftet som Gud ga:”Neste år på samme tid kommer jeg tilbake igjen, og da skal Sara ha en sønn.”
10 Not only that, but Rebecca’s children were conceived by one man, our father Isaac.
Det samme skjedde også med vår stamfar Isak sine to tvillinggutter, som hans kone Rebekka fikk.
11 Yet before the twins were born or had done anything good or bad, in order that God’s plan of election might stand,
Før de ble født, ja, før de hadde gjort godt eller ondt, sa Gud til Rebekka:”Den eldste gutten skal tjene den yngste.” Gud sier også i Skriften:”Jeg elsket Jakob, men forkastet Esau.” Dette viser at Gud har sin egen plan for å velge ut mennesker. Han velger ikke ut på grunn av deres gode gjerninger, men gjennom å innby for å tilhøre ham.
12 not by works but by Him who calls, she was told, “The older will serve the younger.”
13 So it is written: “Jacob I loved, but Esau I hated.”
14 What then shall we say? Is God unjust? Certainly not!
Hva betyr dette? Er Gud urettferdig? Nei, naturligvis ikke!
15 For He says to Moses: “I will have mercy on whom I have mercy, and I will have compassion on whom I have compassion.”
Gud sa til Moses:”Jeg viser nåde mot den jeg vil, og jeg viser medfølelse mot den jeg vil.”
16 So then, it does not depend on man’s desire or effort, but on God’s mercy.
Dersom Gud altså er god mot noen, er det ikke fordi den personen ville det eller gjorde noe helt spesielt. Nei, Gud bestemte seg bare for å vise denne personen medfølelse. Derfor kan vi heller ikke anklage Gud for å ha behandlet oss urettferdig.
17 For the Scripture says to Pharaoh: “I raised you up for this very purpose, that I might display My power in you, and that My name might be proclaimed in all the earth.”
Det står for eksempel i Skriften at Gud sa til farao:”Jeg har latt deg bli konge for at jeg skal kunne vise min makt gjennom det jeg gjør med deg, og for at alle folk skal høre om meg.”
18 Therefore God has mercy on whom He wants to have mercy, and He hardens whom He wants to harden.
Gud er altså god mot hvem han vil, og han gjør hjertet hardt hos den han måtte ønske.
19 One of you will say to me, “Then why does God still find fault? For who can resist His will?”
Nå vil kanskje noen si: Hvorfor anklager Gud oss når vi gjør galt? Det er jo hans vilje som styrer oss mennesker.
20 But who are you, O man, to talk back to God? Shall what is formed say to Him who formed it, “Why did You make me like this?”
Si meg, hvem tror du at du er? Forsøker du å kritisere Gud? Det som er skapt, kan vel ikke si til han som har skapt det:”Hvorfor gjorde du meg slik som jeg er?”
21 Does not the potter have the right to make from the same lump of clay one vessel for special occasions and another for common use?
Når en pottemaker finner fram sin leire, har han ikke da rett til å forme en vakker krukke som er til pynt, og en annen gjenstand som dere kan bruke til å kaste søppel i av den samme leirklumpen?
22 What if God, intending to show His wrath and make His power known, bore with great patience the vessels of His wrath, prepared for destruction?
På samme måten har Gud rett til å gjøre det han vil med oss mennesker. Han vil vise sitt sinne og sin makt på onde mennesker ved til å la dem gå evig fortapt. Han har også rett til å ha tålmodighet med dem til tiden er ute.
23 What if He did this to make the riches of His glory known to the vessels of His mercy, whom He prepared in advance for glory—
Samtidig har han rett til å gi av sin herlige rikdom til dem han i forveien hadde bestemt skulle få del i alt godt, og motta medfølelsen fra han.
24 including us, whom He has called not only from the Jews, but also from the Gentiles?
De som får nyte godt av hans rikdom, er vi som har takket ja til innbydelsen om å tilhøre ham, både blant jøder og andre folk.
25 As He says in Hosea: “I will call them ‘My People’ who are not My people, and I will call her ‘My Beloved’ who is not My beloved,”
Gud uttaler seg om de folkene som ikke er jøder, når han sier ved profeten Hosea:”De som ikke var mitt folk, skal jeg nå kalle for mitt folk, og de som jeg før ikke elsket, de skal jeg nå elske.”
26 and, “It will happen that in the very place where it was said to them, ‘You are not My people,’ they will be called ‘sons of the living God.’”
Og:”På det stedet der jeg sa til dem:’Dere er ikke mitt folk’, der skal de nå bli kalt’barna til den Gud som lever’.”
27 Isaiah cries out concerning Israel: “Though the number of the Israelites is like the sand of the sea, only the remnant will be saved.
Gjennom profeten Jesaja roper Gud ut til Israels folk:”Selv om israelittene teller like mange som sandkornene på havets strand, så skal bare en brøkdel av dem bli frelst.
28 For the Lord will carry out His sentence on the earth thoroughly and decisively.”
Herren skal dømme alle mennesker, raskt og en gang for alle.”
29 It is just as Isaiah foretold: “Unless the Lord of Hosts had left us descendants, we would have become like Sodom, we would have resembled Gomorrah.”
Jesaja sier også på et annet sted:”Dersom Herren Gud, han som har all makt, ikke hadde reddet noen fra vårt folk, da hadde vi blitt tilintetgjort akkurat som Sodoma og Gomorra.”
30 What then will we say? That the Gentiles, who did not pursue righteousness, have obtained it, a righteousness that is by faith;
Hva skal vi da si til dette? Jo, at mennesker fra andre folk som ikke en gang forsøkte å bli skyldfri innfor Gud, nå har blitt skyldfri innfor ham ved å tro på Jesus Kristus.
31 but Israel, who pursued a law of righteousness, has not attained it.
Men Israels folk, som forsøkte å bli skyldfri innfor Gud ved å være lydige mot hele Moseloven, de ble mislykket i sine anstrengelser.
32 Why not? Because their pursuit was not by faith, but as if it were by works. They stumbled over the stumbling stone,
Hvorfor? Jo, fordi de forsøkte å bli skyldfrie gjennom sine gode gjerninger, og ikke ved å stole på Gud. De har snublet mot den anstøtssteinen,
33 as it is written: “See, I lay in Zion a stone of stumbling and a rock of offense; and the one who believes in Him will never be put to shame.”
som Gud omtaler i Skriften når han sier:”Lytt! Jeg legger i Jerusalem en stein som de snubler mot, en stein som de faller over. Men den som tror på ham skal ikke bli skuffet.”
