Psalms 142

1 A Maskil of David, when he was in the cave. A prayer. I cry aloud to the LORD; I lift my voice to the LORD for mercy.

Ein salme til lærdom av David då han var i helleren, ei bøn. Med røysti mi ropar eg til Herren, med røysti bed eg inderleg til Herren.

2 I pour out my complaint before Him; I reveal my trouble to Him.

Eg renner ut mi sorg for hans åsyn, for hans åsyn segjer eg fram mi naud.

3 Although my spirit grows faint within me, You know my way. Along the path I travel they have hidden a snare for me.

Når mi ånd vanmegtast i meg, so kjenner då du min stig; på den veg eg skal ferdast, hev dei løynt snaror for meg.

4 Look to my right and see; no one attends to me. There is no refuge for me; no one cares for my soul.

Skoda til mi høgre sida og sjå! Det er ingen som kjennest ved meg; all livd er burte frå meg, ingen spør etter mi sjæl.

5 I cry to You, O LORD: “You are my refuge, my portion in the land of the living.”

Eg ropar til deg, Herre! Eg segjer: «Du er mi livd, min lut i landet åt dei livande.»

6 Listen to my cry, for I am brought quite low. Rescue me from my pursuers, for they are too strong for me.

Agta på mitt klagerop, for eg er ovleg arm! Fria meg frå mine forfylgjarar, for dei er meg for sterke.

7 Free my soul from prison, that I may praise Your name. The righteous will gather around me because of Your goodness to me.

Før mi sjæl or fengslet, so eg kann lova ditt namn! Kring meg skal dei rettferdige samla seg, når du gjer vel imot meg.