Psalms 137

1 By the rivers of Babylon we sat and wept when we remembered Zion.

Ved Babels elvar, der sat me og gret, når me kom Sion i hug.

2 There on the willows we hung our harps,

På vier-runnarne der i landet hengde me harporne våre.

3 for there our captors requested a song; our tormentors demanded songs of joy: “Sing us a song of Zion.”

For der kravde dei som heldt oss fanga song av oss, og våre plågarar kravde gleda: «Syng åt oss av Sions songar!»

4 How can we sing a song of the LORD in a foreign land?

Korleis kann me syngja Herrens song på framand jord?

5 If I forget you, O Jerusalem, may my right hand cease to function.

Um eg gløymer deg, Jerusalem, so gjev mi høgre hand må gløyma seg burt!

6 May my tongue cling to the roof of my mouth if I do not remember you, if I do not exalt Jerusalem as my greatest joy!

Gjev tunga må hanga fast ved gomen min, dersom eg ikkje kjem deg i hug, dersom eg ikkje set Jerusalem yver mi høgste gleda.

7 Remember, O LORD, the sons of Edom on the day Jerusalem fell: “Destroy it,” they said, “tear it down to its foundations!”

Herre, hugsa Edoms søner Jerusalems dag! dei som sagde: «Riv ned, riv ned, radt ned til grunnen!»

8 O Daughter of Babylon, doomed to destruction, blessed is he who repays you as you have done to us.

Babels dotter, du øydelagde! sæl er den som gjev deg løn for den gjerning du gjorde imot oss!

9 Blessed is he who seizes your infants and dashes them against the rocks.

Sæl er den som tek og krasar dine småborn imot berget!