Psalms 10
1 Why, O LORD, do You stand far off? Why do You hide in times of trouble?
Herre, kvi stend du so langt undan, held deg løynd dei tider me er i trengd?
2 In pride the wicked pursue the needy; let them be caught in the schemes they devise.
Ved ovmodet hjå dei ugudlege illhugast den arme; lat deim vert fanga i dei meinråder dei hev tenkt upp!
3 For the wicked man boasts in the cravings of his heart; he blesses the greedy and reviles the LORD.
For den ugudlege rosar det hans sjæl lyster, og den vinnekjære byd farvel og spottar Herren.
4 In his pride the wicked man does not seek Him; in all his schemes there is no God.
Den ugudlege set nosi høgt og segjer: «Han heimsøkjer ikkje. Det er ingen Gud til!» det er alle hans tankar.
5 He is secure in his ways at all times; Your lofty judgments are far from him; he sneers at all his foes.
Hans vegar lukkast alle tider; langt burte frå honom i det høge er dine domar; alle sine motstandarar - deim blæs han åt.
6 He says to himself, “I will not be moved; from age to age I am free of distress.”
Han segjer i sitt hjarta: «Eg skal ikkje verta rikka, frå ættled til ættled kjem eg ikkje i ulukka.»
7 His mouth is full of cursing, deceit, and violence; trouble and malice are under his tongue.
Hans munn er full av forbanning og av svik og vald; under hans tunga er tjon og ulukka.
8 He lies in wait near the villages; in ambush he slays the innocent; his eyes watch in stealth for the helpless.
Han ligg på lur ved gardarne, på løynlege stader myrder han den uskuldige, hans augo spæjar etter den verjelause.
9 He lies in wait like a lion in a thicket; he lurks to seize the oppressed; he catches the lowly in his net.
Han lurer i løyne som løva i si kjørr, han lurer etter å gripa den arme; han grip den arme, med di han dreg honom i sitt garn.
10 They are crushed and beaten down; the hapless fall prey to his strength.
Han luter seg, duvar seg ned, og dei verjelause fell for hans sterke klør.
11 He says to himself, “God has forgotten; He hides His face and never sees.”
Han segjer i sitt hjarta: «Gud hev gløymt det, han hev løynt sitt andlit, han ser det aldri.»
12 Arise, O LORD! Lift up Your hand, O God! Do not forget the helpless.
Statt upp, Herre! Gud, lyft upp di hand, gløym ikkje dei arme!
13 Why has the wicked man renounced God? He says to himself, “You will never call me to account.”
Kvi skal den ugudlege vanvyrda Gud og segja i sitt hjarta: «Du heimsøkjer ikkje?»
14 But You have regarded trouble and grief; You see to repay it by Your hand. The victim entrusts himself to You; You are the helper of the fatherless.
Du hev set det; for du skodar naud og hjartesorg til å leggja deim i di hand; til deg yvergjev den verjelause si sak, du er ein hjelpar for dei farlause.
15 Break the arm of the wicked and evildoer; call him to account for his wickedness until none is left to be found.
Slå armen sund på den ugudlege, og den vonde - heimsøk hans gudløysa, so du ikkje finn honom meir!
16 The LORD is King forever and ever; the nations perish from His land.
Herren er konge æveleg og alltid heidningarne er øydde ut or hans land.
17 You have heard, O LORD, the desire of the humble; You will strengthen their hearts. You will incline Your ear,
Herre, du hev høyrt ynskjet frå dei arme, du styrkjer deira hjarta, du vender øyra ditt til,
18 to vindicate the fatherless and oppressed, that the men of the earth may strike terror no more.
so du gjev den farlause og nedtyngde sin rett. Ikkje lenger skal menneskjet som er av jordi halda fram med å skræma.
