Lamentations 5
1 Remember, O LORD, what has happened to us. Look and see our disgrace!
Kom i hu, Herre, det som har hendt oss, sku og se hvor vi blir hånet!
2 Our inheritance has been turned over to strangers, our houses to foreigners.
Vår arv er gått over til fremmede, våre hus til utlendinger.
3 We have become fatherless orphans; our mothers are widows.
Vi er blitt farløse, har ingen far; våre mødre er som enker.
4 We must buy the water we drink; our wood comes at a price.
Vi må kjøpe det vann vi drikker, vår ved må vi betale.
5 We are closely pursued; we are weary and find no rest.
Våre forfølgere er på nakken av oss; vi er trette, vi får ingen hvile.
6 We submitted to Egypt and Assyria to get enough bread.
Til Egypten har vi overgitt oss, og til Assyria, for å bli mettet med brød.
7 Our fathers sinned and are no more, but we bear their punishment.
Våre fedre har syndet, de er ikke mere; vi bærer deres misgjerninger.
8 Slaves rule over us; there is no one to deliver us from their hands.
Træler hersker over oss; ingen river oss ut av deres hånd.
9 We get our bread at the risk of our lives because of the sword in the wilderness.
Med fare for vårt liv henter vi vårt brød, truet av ørkenens sverd.
10 Our skin is as hot as an oven with fever from our hunger.
Vår hud brenner som en ovn av hungerens luer.
11 Women have been ravished in Zion, virgins in the cities of Judah.
Kvinner har de krenket i Sion, jomfruer i Judas byer.
12 Princes have been hung up by their hands; elders receive no respect.
Fyrster har de hengt, de gamles åsyn har de ikke hedret.
13 Young men toil at millstones; boys stagger under loads of wood.
Unge menn bar kvernen, og gutter segnet under vedbøren.
14 The elders have left the city gate; the young men have stopped their music.
De gamle sitter ikke mere i porten, de unge menn ikke mere ved sin strengelek.
15 Joy has left our hearts; our dancing has turned to mourning.
Med vårt hjertes glede er det forbi, vår dans er omskiftet til sorg.
16 The crown has fallen from our head. Woe to us, for we have sinned!
Kronen er falt av vårt hode; ve oss, vi har syndet.
17 Because of this, our hearts are faint; because of these, our eyes grow dim—
Derfor er vårt hjerte sykt, derfor er våre øine blitt dimme,
18 because of Mount Zion, which lies desolate, patrolled by foxes.
for Sions bergs skyld, som er øde; rever løper om på det.
19 You, O LORD, reign forever; Your throne endures from generation to generation.
Du, Herre, troner til evig tid, din trone blir fra slekt til slekt.
20 Why have You forgotten us forever? Why have You forsaken us for so long?
Hvorfor skulde du glemme oss evig, forlate oss for så lang en tid?
21 Restore us to Yourself, O LORD, so we may return; renew our days as of old,
Herre, før oss atter til dig, så vi kan komme tilbake! Forny våre dager, så de blir som i fordums tid!
22 unless You have utterly rejected us and remain angry with us beyond measure.
For skulde du rent ha forkastet oss? Skulde du være så storlig vred på oss?
