Job 4
1 Then Eliphaz the Temanite replied:
Då tok Elifaz frå Teman til ords og sagde:
2 “If one ventures a word with you, will you be wearied? Yet who can keep from speaking?
«Vert du vel tykkjen um eg talar? Men kven kann halda ordi inne?
3 Surely you have instructed many, and have strengthened their feeble hands.
På rette veg du førde mange; dei trøytte hender styrkte du;
4 Your words have steadied those who stumbled; you have braced the knees that were buckling.
med ord du hjelpte deim som snåva, og gav dei veike knei kraft.
5 But now trouble has come upon you, and you are weary. It strikes you, and you are dismayed.
Men når det gjeld deg sjølv, du klagar; når deg det råkar, ræddast du!
6 Is your reverence not your confidence, and the uprightness of your ways your hope?
Di von du på di gudstru bygde og sette lit til last-laust liv.
7 Consider now, I plead: Who, being innocent, has ever perished? Or where have the upright been destroyed?
Tenk etter: Når vart skuldlaus tynt? Når gjekk rettvis mann til grunns?
8 As I have observed, those who plow iniquity and those who sow trouble reap the same.
Stødt fann eg: dei som urett pløgde, og sådde naud, dei hausta slikt;
9 By the breath of God they perish, and by the blast of His anger they are consumed.
dei stupte for Guds andedrag, gjekk for hans vreidestorm til grunns.
10 The lion may roar, and the fierce lion may growl, yet the teeth of the young lions are broken.
Ja, løva skrik, og villdyr burar; ungløva fær sin tanngard knekt;
11 The old lion perishes for lack of prey, and the cubs of the lioness are scattered.
og løva døyr av skort på rov; løvinna misser sine ungar.
12 Now a word came to me secretly; my ears caught a whisper of it.
Ein løynleg tale til meg kom; i øyra mitt det stilt vart kviskra,
13 In disquieting visions in the night, when deep sleep falls on men,
som tankar i eit nattsyn kjem, når svevnen tung på folki kviler.
14 fear and trembling came over me and made all my bones shudder.
Det kom ei rædsla yver meg, ei skjelving gjenom alle lemer;
15 Then a spirit glided past my face, and the hair on my body bristled.
ein gust meg yver panna strauk, og på min kropp seg håri reiste;
16 It stood still, but I could not discern its appearance; a form loomed before my eyes, and I heard a whispering voice:
og noko stogga for mi åsyn; eg kunde ikkje klårt skilja; framfor mitt auga stod eit bilæt’, eg høyrde som ei røyst som kviskra:
17 ‘Can a mortal be more righteous than God, or a man more pure than his Maker?
«Hev menneskjet vel rett for Gud? Er mannen rein framfor sin skapar?
18 If God puts no trust in His servants, and He charges His angels with error,
Han sine tenarar ei trur og finn hjå sine englar lyte -
19 how much more those who dwell in houses of clay, whose foundations are in the dust, who can be crushed like a moth!
enn meir hjå folk i hus av leir; hjå deim som hev sin grunn i moldi, ein kann deim krasa, som eit mol.
20 They are smashed to pieces from dawn to dusk; unnoticed, they perish forever.
Dei er frå morgon og til kveld; ein krasar deim - kven merkar det? - Og dei vert ikkje funne meir.
21 Are not their tent cords pulled up, so that they die without wisdom?’
Når deira tjeldsnor vert rykt upp, dei døyr og ingen visdom fær.»
