Job 39
1 “Do you know when mountain goats give birth? Have you watched the doe bear her fawn?
Steingeiti, veit du når ho kidar? Vaktar du riderne åt hindi?
2 Can you count the months they are pregnant? Do you know the time they give birth?
Tel måna’rne dei gjeng med unge, og kjenner du deira fødetid?
3 They crouch down and bring forth their young; they deliver their newborn.
Dei bøygjer seg, fø’r sine ungar, so er det slutt med deira rider.
4 Their young ones thrive and grow up in the open field; they leave and do not return.
På marki kidi veks seg store, spring burt og kjem’kje att til deim.
5 Who set the wild donkey free? Who released the swift donkey from the harness?
Kven let villasnet renna fritt, tok bandet av det skjerre dyr,
6 I made the wilderness his home and the salt flats his dwelling.
som eg gav øydemark til heim, den salte steppa til ein bustad?
7 He scorns the tumult of the city and never hears the shouts of a driver.
Det lær åt byen med sitt ståk, slepp høyra skjenn frå drivaren.
8 He roams the mountains for pasture, searching for any green thing.
Det finn seg beite millom fjell, og leitar upp kvart grøne strå.
9 Will the wild ox consent to serve you? Will he stay by your manger at night?
Skal tru villuksen vil deg tena, og natta yver ved di krubba?
10 Can you hold him to the furrow with a harness? Will he plow the valleys behind you?
Kann du til fori honom tøyma, horvar han dalar etter deg?
11 Can you rely on his great strength? Will you leave your hard work to him?
Lit du på honom for hans styrke? Og yverlet du han ditt arbeid?
12 Can you trust him to bring in your grain and gather it to your threshing floor?
Trur du han til å føra grøda heim og draga henne inn i løda?
13 The wings of the ostrich flap joyfully, but cannot match the pinions and feathers of the stork.
Struss-hoa flaksar kåt med vengen, men viser fjør og veng morskjærleik?
14 For she leaves her eggs on the ground and lets them warm in the sand.
Nei, ho legg sine egg på jordi, og let so sanden verma deim;
15 She forgets that a foot may crush them, or a wild animal may trample them.
ho gløymer at ein fot kann treda og villdyr trakka deim i kras.
16 She treats her young harshly, as if not her own, with no concern that her labor was in vain.
Hardt fer ho åt med sine ungar, som var dei ikkje hennar eigne; for fåfengt stræv ho ikkje ræddast.
17 For God has deprived her of wisdom; He has not endowed her with understanding.
For Gud let henne gløyma visdom, han ei tiletla henne vit.
18 Yet when she proudly spreads her wings, she laughs at the horse and its rider.
Men når ho baskar seg i veg, ho lær åt både hest og mann.
19 Do you give strength to the horse or adorn his neck with a mane?
Skal tru um du gjev hesten kraft og klæder halsen hans med mån?
20 Do you make him leap like a locust, striking terror with his proud snorting?
Let du han som grashoppen springa alt med han frøser skræmeleg.
21 He paws in the valley and rejoices in his strength; he charges into battle.
Glad i si kraft han marki skrapar og fer so fram mot væpna flokk.
22 He laughs at fear, frightened of nothing; he does not turn back from the sword.
Han urædd er og lær åt rædsla, for sverdet ei han vender um,
23 A quiver rattles at his side, along with a flashing spear and lance.
det skranglar pilhus yver honom, det blenkjer spjot til styng og skot.
24 Trembling with excitement, he devours the distance; he cannot stand still when the ram’s horn sounds.
Med ståk og bråk han slukar jordi, ustyrleg når stridsluren gjeng.
25 At the blast of the horn, he snorts with fervor. He catches the scent of battle from afar— the shouts of captains and the cry of war.
Han kneggjar: «Hui!» når luren læt, han verar striden langan leid, med skrik frå hovdingar og herrop!
26 Does the hawk take flight by your understanding and spread his wings toward the south?
Flyg hauken upp ved ditt forstand og spilar vengjerne mot sud?
27 Does the eagle soar at your command and make his nest on high?
Stig ørnen høgt av di du byd, og byggjer reiret sitt i høgdi?
28 He dwells on a cliff and lodges there; his stronghold is on a rocky crag.
Han bur på berg og held seg der, på kvasse tind og høge nut.
29 From there he spies out food; his eyes see it from afar.
Derfrå han spæjar etter mat, hans augo yver viddi skodar.
30 His young ones feast on blood; and where the slain are, there he is.”
Hans ungar gløypar i seg blod; der det finst lik, der er han og.»
