Job 30
1 “But now they mock me, men younger than I am, whose fathers I would have refused to entrust with my sheep dogs.
Men no er eg til spott for deim som yngre er av år enn eg; eg deira feder ikkje fann verdige plass hjå gjætarhunden.
2 What use to me was the strength of their hands, since their vigor had left them?
Magtlause er og deira hender, og deira saft og kraft er burte;
3 Gaunt from poverty and hunger, they gnawed the dry land, and the desolate wasteland by night.
Dei magre er av naud og svolt, dei gneg i turre øydemarki som alt i går var reine audni,
4 They plucked mallow among the shrubs, and the roots of the broom tree were their food.
og plukkar melde millom kjørri og hev til føda einerot.
5 They were banished from among men, shouted down like thieves,
Frå folket vert dei jaga burt, fær tjuvemann slengt etter seg.
6 so that they lived on the slopes of the wadis, among the rocks and in holes in the ground.
Dei gøymer seg i fæle gil, i holor uti jord og fjell;
7 They cried out among the shrubs and huddled beneath the nettles.
og millom buskor skrålar dei og samlast under netlerunnar;
8 A senseless and nameless brood, they were driven off the land.
ei ætt av dårar og namnlause som ein helst piskar ut or landet.
9 And now they mock me in song; I have become a byword among them.
No er eg slengjestev for deim, eit ordtak hev for deim eg vorte.
10 They abhor me and keep far from me; they do not hesitate to spit in my face.
Dei styggjest ved meg, held seg burte og sparer ei å sputta på meg.
11 Because God has unstrung my bow and afflicted me, they have cast off restraint in my presence.
Utan all blygd dei krenkjer meg, hiv av kvart band framfor mi åsyn.
12 The rabble arises at my right; they lay snares for my feet and build siege ramps against me.
Eit utjo reiser seg til høgre, dei spenner mine føter burt, og legg ulukke-vegar mot meg.
13 They tear up my path; they profit from my destruction, with no one to restrain them.
Og stigen min den bryt dei upp og hjelper til med mi ulukka, dei som er hjelpelause sjølv.
14 They advance as through a wide breach; through the ruins they keep rolling in.
Som gjenom vide murbrot kjem dei, velter seg fram med bråk og brak.
15 Terrors are turned loose against me; they drive away my dignity as by the wind, and my prosperity has passed like a cloud.
Imot meg vender rædslor seg, mi æra elter dei som stormen, mi velferd kvarv som lette sky.
16 And now my soul is poured out within me; days of affliction grip me.
No jamrar seg mi sjæl i meg; usæle dagar held meg fast.
17 Night pierces my bones, and my gnawing pains never rest.
Natti gneg mine knokar av meg, min verk, mi pina aldri søv.
18 With great force He grasps my garment; He seizes me by the collar of my tunic.
Ved allmagt vert min klædnad vanstelt, heng tett som skjortekragen kring meg.
19 He throws me into the mud, and I have become like dust and ashes.
Han kasta meg i skarnet ned; og eg ser ut som mold og oska.
20 I cry out to You for help, but You do not answer; when I stand up, You merely look at me.
Eg skrik til deg, du svarar ikkje, eg stend der, og du stirer på meg.
21 You have ruthlessly turned on me; You oppose me with Your strong hand.
Hard hev du vorte imot meg, du stri’r mot meg med veldug hand.
22 You snatch me up into the wind and drive me before it; You toss me about in the storm.
Du let meg fara burt i stormen, du let meg tynast i hans brus.
23 Yes, I know that You will bring me down to death, to the place appointed for all the living.
Eg veit du fører meg til dauden, der alt som liver samlast lyt.
24 Yet no one stretches out his hand to a ruined man when he cries for help in his distress.
Kven kavar ikkje når han søkk? Kven ropar ikkje ut i fåren?
25 Have I not wept for those in trouble? Has my soul not grieved for the needy?
Gret eg’kje sjølv med den fortrykte, og syrgde yver fatigmann?
26 But when I hoped for good, evil came; when I looked for light, darkness fell.
Eg vona godt, men det kom vondt, eg venta ljos, men myrker kom.
27 I am churning within and cannot rest; days of affliction confront me.
Det kokar allstødt i mitt indre, ulukkedagen møter meg.
28 I go about blackened, but not by the sun. I stand up in the assembly and cry for help.
Svart gjeng eg kring, men ikkje solbrend, eg ris i flokken, skrik um hjelp.
29 I have become a brother of jackals, a companion of ostriches.
Bror åt sjakalar hev eg vorte, til strussar eg ein frende er.
30 My skin grows black and peels, and my bones burn with fever.
Mi hud er svart og flaknar av; det brenn i mine bein av hite.
31 My harp is tuned to mourning and my flute to the sound of weeping.
Min cither hev eg bytt i sorg, og fløyta mi med gråtar-mål.
