Job 30
1 “But now they mock me, men younger than I am, whose fathers I would have refused to entrust with my sheep dogs.
Men nu ler de av mig, de som er yngre av år enn jeg, hvis fedre jeg aktet så ringe at jeg ikke vilde sette dem blandt mine fehunder.
2 What use to me was the strength of their hands, since their vigor had left them?
Hvad hjelp kunde jeg også ha av dem, de som har mistet all manndomskraft?
3 Gaunt from poverty and hunger, they gnawed the dry land, and the desolate wasteland by night.
De er uttæret av nød og sult; de gnager på den tørre mo, som allerede igår var ørk og øde;
4 They plucked mallow among the shrubs, and the roots of the broom tree were their food.
de plukker melde innunder buskene, og gyvelbuskens røtter er deres brød.
5 They were banished from among men, shouted down like thieves,
Fra menneskenes samfund jages de ut; folk roper efter dem som efter tyver.
6 so that they lived on the slopes of the wadis, among the rocks and in holes in the ground.
I fryktelige kløfter må de bo, i huler i jord og berg.
7 They cried out among the shrubs and huddled beneath the nettles.
Mellem buskene skriker de, i neslekratt samler de sig,
8 A senseless and nameless brood, they were driven off the land.
barn av dårer og æreløse folk, pisket ut av landet.
9 And now they mock me in song; I have become a byword among them.
Og nu er jeg blitt til en spottesang og et ordsprog for dem.
10 They abhor me and keep far from me; they do not hesitate to spit in my face.
De avskyr mig, holder sig langt borte fra mig, og mitt ansikt sparer de ikke for spytt;
11 Because God has unstrung my bow and afflicted me, they have cast off restraint in my presence.
for de har løst sine tøiler og ydmyket mig, og bislet har de kastet av for mine øine.
12 The rabble arises at my right; they lay snares for my feet and build siege ramps against me.
Ved min høire side reiser deres yngel sig; mine føtter støter de bort og legger sine ulykkesveier mot mig.
13 They tear up my path; they profit from my destruction, with no one to restrain them.
De bryter op min sti, de gjør hvad de kan for å ødelegge mig, de som selv ingen hjelper har.
14 They advance as through a wide breach; through the ruins they keep rolling in.
Som gjennem en vid revne kommer de; gjennem nedstyrtende murer velter de sig frem.
15 Terrors are turned loose against me; they drive away my dignity as by the wind, and my prosperity has passed like a cloud.
Redsler har vendt sig mot mig, som stormen forfølger de min ære, og som en sky er min velferd faret bort.
16 And now my soul is poured out within me; days of affliction grip me.
Og nu utøser min sjel sig i mig; trengsels dager holder mig fast.
17 Night pierces my bones, and my gnawing pains never rest.
Natten gjennemborer mine ben, så de faller av, og min verk og pine hviler ikke.
18 With great force He grasps my garment; He seizes me by the collar of my tunic.
Ved Guds store kraft er det blitt slik med mig at min klædning ikke er til å kjenne igjen; den henger tett omkring mig som kraven på min underkjortel.
19 He throws me into the mud, and I have become like dust and ashes.
Han har kastet mig ut i skarnet, så jeg er blitt lik støv og aske.
20 I cry out to You for help, but You do not answer; when I stand up, You merely look at me.
Jeg skriker til dig, men du svarer mig ikke; jeg står der, og du bare ser på mig.
21 You have ruthlessly turned on me; You oppose me with Your strong hand.
Du er blitt grusom mot mig, med din sterke hånd forfølger du mig.
22 You snatch me up into the wind and drive me before it; You toss me about in the storm.
Du løfter mig op i stormen, du lar mig fare avsted, og du lar mig forgå i dens brak;
23 Yes, I know that You will bring me down to death, to the place appointed for all the living.
for jeg vet at du fører mig til døden, til den bolig hvor alt levende samles.
24 Yet no one stretches out his hand to a ruined man when he cries for help in his distress.
Dog, rekker ikke mennesket ut sin hånd når alt synker i grus? Skriker han ikke om hjelp når han er kommet i ulykke?
25 Have I not wept for those in trouble? Has my soul not grieved for the needy?
Gråt jeg ikke selv over den som hadde hårde dager? Sørget ikke min sjel over den fattige?
26 But when I hoped for good, evil came; when I looked for light, darkness fell.
For jeg ventet godt, men det kom ondt; jeg håpet på lys, men det kom mørke.
27 I am churning within and cannot rest; days of affliction confront me.
Mine innvoller koker og er ikke stille; trengsels dager er kommet over mig.
28 I go about blackened, but not by the sun. I stand up in the assembly and cry for help.
Sort går jeg omkring, men ikke av solens hete; midt iblandt folk reiser jeg mig og roper om hjelp.
29 I have become a brother of jackals, a companion of ostriches.
Jeg er blitt en bror av sjakaler og en stallbror av strutser.
30 My skin grows black and peels, and my bones burn with fever.
Min hud er sort og faller av mig, og mine ben er brent av hete.
31 My harp is tuned to mourning and my flute to the sound of weeping.
Og min citar er blitt til sorg, og min fløite til gråt og klage.
