Job 29
1 And Job continued his discourse:
Og Job blev ved å fremføre sin visdomstale og sa:
2 “How I long for the months gone by, for the days when God watched over me,
Å, om jeg hadde det som i fordums måneder, som i de dager da Gud vernet om mig,
3 when His lamp shone above my head, and by His light I walked through the darkness,
da hans lampe skinte over mitt hode, da jeg ved hans lys vandret gjennem mørket,
4 when I was in my prime, when the friendship of God rested on my tent,
slik som jeg hadde det i min modne manndoms dager, da Guds vennskap hvilte over mitt telt,
5 when the Almighty was still with me and my children were around me,
da den Allmektige ennu var med mig, og jeg hadde mine barn omkring mig,
6 when my steps were bathed in cream and the rock poured out for me streams of oil!
da mine føtter badet sig i melk, og berget ved mitt hus lot bekker av olje strømme frem!
7 When I went out to the city gate and took my seat in the public square,
Når jeg gikk op til porten i byen og inntok mitt sete på torvet,
8 the young men saw me and withdrew, and the old men rose to their feet.
da drog de unge sig unda ved synet av mig, og de gråhårede reiste sig og blev stående;
9 The princes refrained from speaking and covered their mouths with their hands.
høvdinger lot være å tale og la hånden på sin munn;
10 The voices of the nobles were hushed, and their tongues stuck to the roofs of their mouths.
de fornemme tidde stille, og deres tunge blev hengende ved ganen.
11 For those who heard me called me blessed, and those who saw me commended me,
Enhver som hørte om mig, priste mig lykkelig, og hver den som så mig, gav mig lovord.
12 because I rescued the poor who cried out and the fatherless who had no helper.
For jeg berget armingen som ropte om hjelp, og den farløse som ingen hjelper hadde.
13 The dying man blessed me, and I made the widow’s heart sing for joy.
Den som var sin undergang nær, velsignet mig, og enkens hjerte fikk jeg til å juble.
14 I put on righteousness, and it clothed me; justice was my robe and my turban.
Jeg klædde mig i rettferdighet, og den opslo sin bolig i mig; rettsinn bar jeg som kappe og hue.
15 I served as eyes to the blind and as feet to the lame.
Øine var jeg for den blinde, og føtter var jeg for den halte.
16 I was a father to the needy, and I took up the case of the stranger.
En far var jeg for de fattige, og ukjente folks sak gransket jeg.
17 I shattered the fangs of the unjust and snatched the prey from his teeth.
Jeg knuste den urettferdiges kjever og rev byttet bort fra hans tenner.
18 So I thought: ‘I will die in my nest and multiply my days as the sand.
Jeg tenkte da: I mitt rede skal jeg få dø, og mine dager skal bli tallrike som sand.
19 My roots will spread out to the waters, and the dew will rest nightly on my branches.
Min rot skal ligge åpen for vann, og nattens dugg skal falle på mine grener.
20 My glory is ever new within me, and my bow is renewed in my hand.’
Min ære blir alltid ny, og min bue forynges i min hånd.
21 Men listened to me with expectation, waiting silently for my counsel.
Mig hørte de på, de ventet og lyttet i taushet til mitt råd.
22 After my words, they spoke no more; my speech settled on them like dew.
Når jeg hadde talt, tok de ikke til orde igjen, og min tale dryppet ned over dem.
23 They waited for me as for rain and drank in my words like spring showers.
De ventet på min tale som på regn, de åpnet sin munn som for vårregn.
24 If I smiled at them, they did not believe it; the light of my countenance was precious.
Når de var motløse, smilte jeg til dem, og mitt åsyns lys kunde de ikke formørke.
25 I chose their course and presided as chief. So I dwelt as a king among his troops, as a comforter of the mourners.
Fikk jeg lyst til å gå til dem, da satt jeg der som høvding og tronte som en konge i sin krigerskare, lik en som trøster de sørgende.
