Job 10
1 “I loathe my own life; I will express my complaint and speak in the bitterness of my soul.
Mi sjæl er leid av livet mitt, eg gjev mi klaga lause taumar, vil tala i min såre hugverk.
2 I will say to God: Do not condemn me! Let me know why You prosecute me.
Til Gud eg segjer: «Døm meg ikkje; seg kvifor du imot meg strider!
3 Does it please You to oppress me, to reject the work of Your hands and favor the schemes of the wicked?
Finn du det godt å gjera vald, og øyda upp ditt eige verk, men lysa yver gudlaust råd?
4 Do You have eyes of flesh? Do You see as man sees?
Er auga ditt av kjøt og blod? Ser du som menneskje plar sjå?
5 Are Your days like those of a mortal, or Your years like those of a man,
Er dine dagar mennesk-dagar? Er dine år lik mannsens år?
6 that You should seek my iniquity and search out my sin—
Med di mitt brot du leitar upp, og granskar etter syndi mi,
7 though You know that I am not guilty, and there is no deliverance from Your hand?
endå du veit eg er uskuldig, og ingen bergar or di hand.
8 Your hands shaped me and altogether formed me. Would You now turn and destroy me?
Di hand hev skapt og dana meg fullt ut, og no vil du meg tyna?
9 Please remember that You molded me like clay. Would You now return me to dust?
Hugs på, du forma meg som leir; no gjer du atter meg til mold!
10 Did You not pour me out like milk, and curdle me like cheese?
Som mjølk du let meg renna ut og let meg stivna liksom ost;
11 You clothed me with skin and flesh, and knit me together with bones and sinews.
Du klædde meg med hud og kjøt, fleitta bein og senar saman.
12 You have granted me life and loving devotion, and Your care has preserved my spirit.
Du gav meg både liv og miskunn, og verna um mitt andedrag.
13 Yet You concealed these things in Your heart, and I know that this was in Your mind:
Men dette du i hjarta gøymde, eg veit det var i din tanke;
14 If I sinned, You would take note, and would not acquit me of my iniquity.
Du vakta på meg um eg synda; du gav meg ikkje til mitt brot;
15 If I am guilty, woe to me! And even if I am righteous, I cannot lift my head. I am full of shame and aware of my affliction.
um eg var skuldig, usæl eg! Um skuldfri, tord’ eg ei meg briska, av skjemsla mett, med naud for augom;
16 Should I hold my head high, You would hunt me like a lion, and again display Your power against me.
For då du jaga meg som løva og let meg atter under sjå,
17 You produce new witnesses against me and multiply Your anger toward me. Hardships assault me in wave after wave.
du førde nye vitne mot meg og harmast endå meir på meg og sende mot meg her på her.
18 Why then did You bring me from the womb? Oh, that I had died, and no eye had seen me!
Kvi drog du meg or morsliv fram? Kvi fekk eg ikkje usedd døy,
19 If only I had never come to be, but had been carried from the womb to the grave.
lik ein som aldri til hev vore, og vart i grav frå morsliv lagt?
20 Are my days not few? Withdraw from me, that I may have a little comfort,
Er ikkje mine dagar få? Haldt upp! Slepp meg, so eg litt glad kann verta,
21 before I go—never to return— to a land of darkness and gloom,
fyrr eg gjeng burt, og kjem’kje att, til myrkre land med daudeskugge,
22 to a land of utter darkness, of deep shadow and disorder, where even the light is like darkness.”
eit land so myrkt som svarte natti, med daudeskugge og vanskipnad, der dagsljoset er som myrke natt!»»
