Job 10
1 “I loathe my own life; I will express my complaint and speak in the bitterness of my soul.
Min sjel er lei av mitt liv, jeg vil la min klage ha fritt løp, jeg vil tale i min sjels bitre smerte.
2 I will say to God: Do not condemn me! Let me know why You prosecute me.
Jeg vil si til Gud: Fordøm mig ikke, la mig vite hvorfor du strider mot mig!
3 Does it please You to oppress me, to reject the work of Your hands and favor the schemes of the wicked?
Tykkes det dig godt at du undertrykker, at du forkaster det dine hender med omhu har dannet, og lar ditt lys skinne over ugudeliges råd?
4 Do You have eyes of flesh? Do You see as man sees?
Har du menneskeøine, eller ser du således som et menneske ser?
5 Are Your days like those of a mortal, or Your years like those of a man,
Er dine dager som et menneskes dager, eller dine år som en manns dager? -
6 that You should seek my iniquity and search out my sin—
siden du søker efter min misgjerning og leter efter min synd,
7 though You know that I am not guilty, and there is no deliverance from Your hand?
enda du vet at jeg ikke er ugudelig, og at det ingen er som redder av din hånd.
8 Your hands shaped me and altogether formed me. Would You now turn and destroy me?
Dine hender har dannet mig og gjort mig, helt og i alle deler, og nu vil du ødelegge mig!
9 Please remember that You molded me like clay. Would You now return me to dust?
Kom i hu at du har dannet mig som leret, og nu lar du mig atter vende tilbake til støvet!
10 Did You not pour me out like milk, and curdle me like cheese?
Helte du mig ikke ut som melk og lot mig størkne som ost?
11 You clothed me with skin and flesh, and knit me together with bones and sinews.
Med hud og kjøtt klædde du mig, og med ben og sener gjennemvevde du mig.
12 You have granted me life and loving devotion, and Your care has preserved my spirit.
Liv og miskunnhet har du gitt mig, og din varetekt har vernet om min ånd.
13 Yet You concealed these things in Your heart, and I know that this was in Your mind:
Og dette gjemte du i ditt hjerte, jeg vet at dette hadde du i sinne:
14 If I sinned, You would take note, and would not acquit me of my iniquity.
Syndet jeg, så vilde du vokte på mig og ikke frikjenne mig for min misgjerning;
15 If I am guilty, woe to me! And even if I am righteous, I cannot lift my head. I am full of shame and aware of my affliction.
var jeg skyldig, da ve mig, men var jeg uskyldig, skulde jeg dog ikke kunne løfte mitt hode, mett av skam og med min elendighet for øie;
16 Should I hold my head high, You would hunt me like a lion, and again display Your power against me.
og hevet det sig dog, så vilde du jage efter mig som en løve, og atter vise dig forunderlig mot mig;
17 You produce new witnesses against me and multiply Your anger toward me. Hardships assault me in wave after wave.
du vilde føre nye vidner mot mig og øke din harme mot mig, sende alltid nye hærflokker mot mig.
18 Why then did You bring me from the womb? Oh, that I had died, and no eye had seen me!
Hvorfor lot du mig utgå av mors liv? Jeg skulde ha opgitt ånden, og intet øie skulde ha sett mig;
19 If only I had never come to be, but had been carried from the womb to the grave.
jeg skulde ha vært som om jeg aldri hadde vært til; fra mors liv skulde jeg ha vært båret til graven.
20 Are my days not few? Withdraw from me, that I may have a little comfort,
Er ikke mine dager få? - Han holde op! Han la mig være, så jeg kan bli litt glad,
21 before I go—never to return— to a land of darkness and gloom,
før jeg går bort for ikke å vende tilbake, bort til mørkets og dødsskyggens land,
22 to a land of utter darkness, of deep shadow and disorder, where even the light is like darkness.”
et land så mørkt som den sorteste natt, hvor dødsskygge og forvirring råder, og hvor lyset er som den sorteste natt!
