Exodus 1
1 These are the names of the sons of Israel who went to Egypt with Jacob, each with his family:
No skal de få høyra namni på Israels-sønerne som kom til Egyptarland; med Jakob kom dei, kvar med sin huslyd:
2 Reuben, Simeon, Levi, and Judah;
Ruben og Simeon og Levi og Juda,
3 Issachar, Zebulun, and Benjamin;
Issakar og Sebulon og Benjamin,
4 Dan and Naphtali; Gad and Asher.
Dan, Naftali, Gad og Asser.
5 The descendants of Jacob numbered seventy in all, including Joseph, who was already in Egypt.
Med alle i hop var det sytti mann som var ætta frå Jakob; Josef han var no alt i Egyptarland.
6 Now Joseph and all his brothers and all that generation died,
Og Josef døydde, og alle brørne hans, og heile den ætti.
7 but the Israelites were fruitful and increased rapidly; they multiplied and became exceedingly numerous, so that the land was filled with them.
Men Israels-folket muna og voks og auka og vart uhorveleg mannsterke, so dei fyllte heile landet.
8 Then a new king, who did not know Joseph, came to power in Egypt.
Då kom det ein ny konge i Egyptarland, som ikkje visste noko um Josef.
9 “Look,” he said to his people, “the Israelites have become too numerous and too powerful for us.
Og han sagde med folki sine: «Sjå, Israels-lyden er større og sterkare enn me.
10 Come, let us deal shrewdly with them, or they will increase even more; and if a war breaks out, they may join our enemies, fight against us, and leave the country.”
Lat oss no fara klokt fram, so dei ikkje skal aukast so mykje! For kjem det ufred, so kunde dei gjerne slå seg i hop med uvenerne våre, og strida mot oss, og fara or landet!»
11 So the Egyptians appointed taskmasters over the Israelites to oppress them with forced labor. As a result, they built Pithom and Rameses as store cities for Pharaoh.
So sette dei futar yver deim, som skulde plåga deim med tungarbeid, og dei laut byggja tvo byar med varehus for Farao; det var Pitom og Ramses.
12 But the more they were oppressed, the more they multiplied and flourished; so the Egyptians came to dread the Israelites.
Men di meir dei plåga deim, di meir auka dei, og di meir breidde dei seg ut, og egyptarane tok til å fæla for Israels-folket.
13 They worked the Israelites ruthlessly
Soleis nøydde dei no Israels-folket til å træla for seg,
14 and made their lives bitter with hard labor in brick and mortar, and with all kinds of work in the fields. Every service they imposed was harsh.
og gjorde livet surt for deim med hardt arbeid i leirtaki og tiglverki og med allslags jordarbeid: alt arbeidet dei vilde ha gjort, det truga dei deim til å gjera.
15 Then the king of Egypt said to the Hebrew midwives, whose names were Shiphrah and Puah,
Og kongen i Egyptarland sagde til dei hebraiske ljosmøderne - den eine av dei heitte Sifra og den andre Pua -:
16 “When you help the Hebrew women give birth, observe them on the birthstools. If the child is a son, kill him; but if it is a daughter, let her live.”
«Kvar gong de hjelper ei hebraisk barnsengkona, » sagde han, «so skal de sjå i fødestolen: Er det son ho hev fenge, so drep honom! er det dotter, so må ho liva.»
17 The midwives, however, feared God and did not do as the king of Egypt had instructed; they let the boys live.
Men ljosmøderne hadde age for Gud, og gjorde ikkje som kongen i Egyptarland sagde, men let småsveinarne liva.
18 So the king of Egypt summoned the midwives and asked them, “Why have you done this? Why have you let the boys live?”
Då kalla kongen ljosmøderne fyre seg, og sagde med deim: «Kvi gjer de dette og let sveinborni liva?»
19 The midwives answered Pharaoh, “The Hebrew women are not like the Egyptian women, for they are vigorous and give birth before a midwife arrives.”
«Dei hebraiske konorne er ikkje som dei egyptiske, » svara ljosmøderne; «dei er sterkare; innan ljosmori kjem, hev dei fenge barnet.»
20 So God was good to the midwives, and the people multiplied and became even more numerous.
Då gjorde Gud vel imot ljosmøderne; og folket auka, og vart ovleg mangment.
21 And because the midwives feared God, He gave them families of their own.
Og for di ljosmøderne hadde age for Gud, so gav han deim ætt og avkjøme.
22 Then Pharaoh commanded all his people: “Every son born to the Hebrews you must throw into the Nile, but every daughter you may allow to live.”
Men Farao sende bod utyver til heile folket sitt og sagde: «Kvar son som kjem til verdi, skal de kasta i elvi; berre døtterne skal de lata liva!»
