Ecclesiastes 4
1 Again I looked, and I considered all the oppression taking place under the sun. I saw the tears of the oppressed, and they had no comforter; the power lay in the hands of their oppressors, and there was no comforter.
Framleides såg eg på alle dei valdsverk som vert gjorde under soli. Det rann frå deim som leid, og ingen trøysta deim; valdsmenner bruka magt mot deim, og ingen trøysta deim.
2 So I admired the dead, who had already died, above the living, who are still alive.
Då laut eg segja at dei avlidne, dei som alt hadde fenge døy, dei var sælare enn dei livande som endå er i live.
3 But better than both is he who has not yet existed, who has not seen the evil that is done under the sun.
Men sælare enn båe tvo er den som ikkje hev vorte til endå, og som hev sloppe å sjå det vonde verk som folk gjer under soli.
4 I saw that all labor and success spring from a man’s envy of his neighbor. This too is futile and a pursuit of the wind.
Og eg såg at alt stræv og all dugleik i arbeidet ikkje er anna enn ovund som driv den eine fyre den andre. Det og er fåfengd og jag etter vind.
5 The fool folds his hands and consumes his own flesh.
Dåren legg henderne i kross og et sitt eige kjøt.
6 Better one handful with tranquility than two handfuls with toil and pursuit of the wind.
Betre ein neve med ro enn båe henderne fulle av møda og jag etter vind.
7 Again, I saw futility under the sun.
Og endå noko såg eg som er fåfengt under soli:
8 There is a man all alone, without even a son or brother. And though there is no end to his labor, his eyes are still not content with his wealth: “For whom do I toil and bereave my soul of enjoyment?” This too is futile—a miserable task.
Det hender at ein mann stend åleine og hev ingen annan med seg, korkje son eller bror; og like vel er det ingen ende på alt strævet hans, og augo hans vert ikkje mette av rikdom. Men kven strævar eg for og neittar meg sjølv det som godt er? Det er fåfengt, og ei leid møda er det.
9 Two are better than one, because they have a good return for their labor.
Tvo er betre farne enn ein, for dei hev god løn for strævet sitt.
10 For if one falls down, his companion can lift him up; but pity the one who falls without another to help him up!
Um dei dett, kann den eine reisa upp felagen sin; men usæl er einstødingen som dett og ikkje hev nokon til å reisa seg upp!
11 Again, if two lie down together, they will keep warm; but how can one keep warm alone?
Likeins når tvo ligg i hop, so vert dei varme, men korleis skal ein verta varm åleine?
12 And though one may be overpowered, two can resist. Moreover, a cord of three strands is not quickly broken.
Og um nokon kann vinna yver den som er åleine, so kann tvo standa seg imot honom, og tritvinna tråd slit ein ikkje av so snart.
13 Better is a poor but wise youth than an old but foolish king who no longer knows how to take a warning.
Betre er ein fatig og vis ungdom enn ein gamall og fåvitug konge som ikkje lenger veit å lata seg segja.
14 For the youth has come from the prison to the kingship, though he was born poor in his own kingdom.
For ein slik ungdom steig or fangehuset upp til kongedøme, endå han var fødd i fatigdom i den andre sitt rike.
15 I saw that all who lived and walked under the sun followed this second one, the youth who succeeded the king.
Eg såg alle livande som ferdast under soli fylgja med ungdomen, han den andre som skulde koma i staden for hin.
16 There is no limit to all the people who were before them. Yet the successor will not be celebrated by those who come even later. This too is futile and a pursuit of the wind.
Det var ingen ende på alt folket, alle dei som han var førar for. Like vel er dei ikkje glade i honom, dei som sidan kom. Nei, det og er fåfengd og jag etter vind.
