Luke 13
1 And there were present, at that time, some that told him of the Galileans, whose blood Pilate had mingled with their sacrifices.
På same tidi kom det nokre og fortalde honom dei galilæarane som Pilatus drap med dei bar fram offeret sitt, so blodet deira blanda seg med offerblodet.
2 And Jesus answered and said to them: Do you think that those Galileans were greater sinners than all other Galileans, because they suffered such things?
Då tok han til ords og sagde til deim: «Trur de desse galilæarane var større syndarar enn alle andre galilæarar, sidan det gjekk deim soleis?
3 I tell you, No; but unless you repent, you shall all likewise perish.
Nei, segjer eg dykk, men vender de ikkje um, skal de alle umkomast på sovori vis.
4 Or, those eighteen, on whom the tower in Siloam fell, and killed them; do you think that they were greater debtors than all other men that were living in Jerusalem?
Eller dei attan som Siloatårnet datt nedyver og slo i hel, trur de dei var verre brotsmenner enn alt hitt folket som bur i Jerusalem?
5 I tell you, No; but unless you repent, you shall all likewise perish.
Nei, segjer eg dykk, men vender de ikkje um, skal de alle umkomast på same vis.»
6 And he spoke this parable: A certain man had a fig-tree that was planted in his vineyard; and he came and sought fruit on it, and found none.
So sagde han denne likningi: «Ein mann hadde eit fiketre, som stod i vingarden hans. Han kom og leita etter frukt på det, men fann ingi.
7 Then he said to his vine-dresser, Behold, for three years I have come and sought fruit on this fig-tree, and I have found none; cut it down; why does it occupy the ground unprofitably?
Då sagde han til vingardsmannen: «No er det tridje året eg kjem og leitar etter frukt på dette fiketreet og finn ingi. Hogg det ned! Kvi skal det og binda burt jordi?»
8 But he answered and said to him, Sir, let it alone this year also, till I shall dig about it, and throw in manure;
«Herre, lat det få standa i år og!» svara vingardsmannen, «til eg fær grave kring det og lagt hævd innåt;
9 and it may bear fruit; but if not, afterward you shall cut it down.
kann henda det ber eit anna år; gjer det’kje det, so fær du hogga det ned!»»
10 And he was teaching in one of the synagogues on the sabbath.
Ein kviledag lærde Jesus i ei av synagogorne.
11 And, behold, there was a woman who had had a spirit of infirmity for eighteen years; and she was bowed together, and was not able to raise herself up at all.
Der var det ei kvinna som hadde havt ei vond ånd i seg i attan år, og den hadde gjort henne so magtlaus at ho var tvikrokut og ikkje på nokor vis kunde halda seg upprett.
12 And when Jesus saw her, he called her to him, and said to her: Woman, you are released from your infirmity.
Då Jesus fekk sjå henne, kalla han henne til seg. «No er du løyst frå vanmagti di, kvinna!» sagde han
13 And he laid his hands on her; and she immediately stood erect, and glorified God.
og lagde henderne på henne; og med ein gong rette ho seg upp, og lova Gud.
14 But the ruler of the synagogue, indignant because Jesus had performed a cure on the sabbath-day, answered and said to the multitude: There are six days in which work ought to be done; on these, therefore, come and be cured, and not on the sabbath-day. Then the Lord answered him and said:
Då tok synagoge-forstandaren til ords - han var harm for di Jesus hadde lækt på kviledagen - og sagde til folket: «Det er seks dagar ein lyt arbeida; på deim kann de koma og lata dykk lækja, og ikkje på kviledagen!»
15 Hypocrites, does not each one of you, on the sabbath, loose his ox or his ass from the stable, and lead him away, and give him water?
«Hyklarar!» svara Herren honom då, «løyser ikkje kvar ein av dykk uksen og asnet sitt av båsen um kviledagen, og leider deim av og vatnar deim?
16 And ought not this woman, who is a daughter of Abraham, whom Satan has bound, lo, these eighteen years, to be loosed from this bond on the sabbath-day?
Og denne kvinna, som er Abrahams dotter, og som Satan hev halde bundi, tenkje seg til, i attan år, skulde ikkje ho løysast or det bandet, for di um det er kviledag?»
17 And when he had said these things, all his adversaries were ashamed; and all the multitude rejoiced on account of all the glorious things that were done by him.
Då han sagde det, skjemdest alle dei som stod honom imot, og heile folket gledde seg yver alt det underfulle han gjorde.
18 Then he said: To what is the kingdom of God like; and to what shall I liken it?
So sagde han då: «Kva er Guds rike likt? kva skal eg likna det med?
19 It is like a grain of mustard, which a man took, and sowed in his garden; and it grew, and became a great tree; and the birds of the air roosted in its branches.
Det er likt eit senapskorn som ein mann tok og sådde i hagen sin, og det voks og vart til eit tre, og fuglarne i lufti bygde reir i greinerne på det.»
20 And again he said: To what shall I liken the kingdom of God?
So sagde han atter: «Kva skal eg likna Guds rike med?
21 It is like leaven, which a woman took and hid in three measures of flour, till the whole was leavened.
Det er likt ein surdeig som ei kvinna tok og gøymde i tri skjeppor mjøl til alt saman var syrt.»
22 And he went through every city and village, teaching, and journeying to Jerusalem.
So for han kring frå by til by og frå grend til grend og lærde folket, alt med han var på veg til Jerusalem.
23 And a certain man said to him: Lord, are there few that are saved? And he said to them:
Det var ein som sagde til honom: «Herre, er det få som vert frelste?» Då sagde han til deim:
24 Strive to enter in through the strait gate; for many, I say to you, will seek to enter in, and shall not be able.
«Stræva alt de kann for å koma inn igjenom den tronge døri! Mange, segjer eg dykk, skal freista å koma inn, men er ikkje god til.
25 When once the master of the house has risen, and closed the door, and you begin to stand without, and to knock at the door, saying, Lord, Lord, open for us, and he shall answer and say to you, I know you not, whence you are;
Når husbonden fyrst hev reist seg og stengt døri, og de so gjev dykk til å standa utanfor og banka på døri og segja: «Herre, lat upp åt oss!» då skal han svara dykk so: «Eg veit ikkje kvar de er ifrå.»
26 then, you will begin to say, We have eaten and drunk in thy presence, and thou hast taught in our streets.
Tek de då på å segja som so: «Me hev ete og drukke i lag med deg, og du lærde i gatorne våre, »
27 And he shall say, I tell you, I know you not, whence you are; depart from me, all you workers of iniquity.
so skal han svara: «Eg segjer dykk: Eg veit ikkje kvar de er ifrå. Hav dykk burt frå meg, alle de som gjorde urett!»
28 There shall be weeping and gnashing of teeth, when you see Abraham and Isaac and Jacob and all the prophets in the kingdom of God, but your selves cast out.
Der skal det vera gråt og tanngnistring, når de fær sjå Abraham og Isak og Jakob og alle profetarne i Guds rike, men de sjølve vert kasta ut.
29 And they shall come from the east and the west, and from the north and the south, and shall recline at table in the kingdom of God.
Og det skal koma folk frå aust og frå vest og frå nord og frå sud og setja seg til bords i Guds rike.
30 And behold, there are last that shall be first, and there arc first that shall be last.
Men kom i hug at det finst dei som er millom dei siste, og skal vera millom dei fyrste, og det finst dei som er millom dei fyrste og skal vera millom dei siste.»
31 On the same day, certain Pharisees came and said to him: Depart, and get away from this place; for Herod intends to kill you.
I same bilet kom det nokre farisæarar og sagde med honom: «Tak ut og far herifrå! Herodes tenkjer på å drepa deg.»
32 And he said to them: Go and toll that fox, Behold, I cast out demons, and perform cures to-day and to-morrow, and the third day I finish the work.
Han svara: «Gakk og seg den reven: «I dag og i morgon driv eg ut djevlar og gjer sjuke friske att; tridje dagen er eg til endes komen;
33 But I must continue my journey to-day and to-morrow and the day following; for it is not possible that a prophet perish out of Jerusalem.
men i dag og i morgon og dagen etter lyt eg ferdast; for det ber aldri til at ein profet let livet annanstad enn i Jerusalem.»
34 Jerusalem, Jerusalem, that killest the prophets and stonest them that are sent to thee: how often have I desired to gather thy children together, as a bird gathers her young under her wings, and you refused.
Jerusalem, Jerusalem, du som slær i hel profetarne og steinar deim som er sende til deg, kor ofte vilde eg’kje ha samla borni dine kring meg, liksom fuglemori samlar ungeflokken under vengjerne! Men de vilde ikkje.
35 Behold, your house is deserted; and I say to you, You shall not see me till the time come when you shall say, Blessed is he that comes in the name of the Lord.
Sjå no skal de få hava huset dykkar sjølve. Eg segjer dykk: De fær aldri sjå meg fyrr den tidi kjem då de ropar: «Velsigna vere han som kjem i Herrens namn!»»
