Hebrews 6
1 Wherefore leaving the doctrine of the first principles of Christ, let us press on unto perfection; not laying again a foundation of repentance from dead works, and of faith toward God,
Difor vil me springa yver barnelærdomen um Kristus og skrida fram til det fullkomne, og ikkje atter leggja grunnvollen med umvending frå daude gjerningar og tru på Gud,
2 of the teaching of baptisms, and of laying on of hands, and of resurrection of the dead, and of eternal judgment. (aiōnios g166)
med læra um dåp og handpåleggjing og uppstoda av daude og æveleg dom. (aiōnios g166)
3 And this will we do, if God permit.
Og dette vil me gjera, um Gud gjev lov til det.
4 For as touching those who were once enlightened and tasted of the heavenly gift, and were made partakers of the Holy Spirit,
For det er umogelegt at dei som ein gong er upplyste og hev smaka den himmelske gåva og fenge lut i den Heilage Ande
og smaka Guds gode ord og krafterne av den komande verdi (aiōn g165)
6 and [then] fell away, it is impossible to renew them again unto repentance; seeing they crucify to themselves the Son of God afresh, and put him to an open shame.
og so fell frå, atter kann uppnyast til umvending, sidan dei på nytt krossfester Guds son for seg og gjer honom til spott.
7 For the land which hath drunk the rain that cometh oft upon it, and bringeth forth herbs meet for them for whose sake it is also tilled, receiveth blessing from God:
For den jordi som drikk regnet som ofte fell på henne, og ber gagnleg grøda åt deim som ho vert dyrka for, ho fær velsigning av Gud;
8 but if it beareth thorns and thistles, it is rejected and nigh unto a curse; whose end is to be burned.
men ber ho tornar og tistlar, so er ho udugleg og forbanning nær, og enden med henne er å verta brend.
9 But, beloved, we are persuaded better things of you, and things that accompany salvation, though we thus speak:
Men um dykk, kjære vener, er me visse på det som betre er, og som høyrer til frelsa, um me og talar soleis.
10 for God is not unrighteous to forget your work and the love which ye showed toward his name, in that ye ministered unto the saints, and still do minister.
For Gud er ikkje urettferdig, so han skulde gløyma dykkar verk og den kjærleiken som de hev synt for hans namn, med di de hev tent og endå tener dei heilage.
11 And we desire that each one of you may show the same diligence unto the fulness of hope even to the end:
Men me ynskjer at kvar ein av dykk må syna den same ihuge for den fulle vissa i voni alt til enden,
12 that ye be not sluggish, but imitators of them who through faith and patience inherit the promises.
so de ikkje skal verta seinføre, men fylgja etter deim som ved tru og tolmod erver lovnaderne.
13 For when God made promise to Abraham, since he could swear by none greater, he sware by himself,
For då Gud gav Abraham lovnaden, og han ingen større hadde å sverja ved, so svor han ved seg sjølv
14 saying, Surely blessing I will bless thee, and multiplying I will multiply thee.
og sagde: «Sanneleg, eg vil rikleg velsigna deg og gjera deg storleg mangfaldig.»
15 And thus, having patiently endured, he obtained the promise.
Og soleis vann han lovnaden, då han hadde venta med tolmod.
16 For men swear by the greater: and in every dispute of theirs the oath is final for confirmation.
For menneskje sver ved ein større, og eiden er deim ein ende på all motsegn til stadfesting.
17 Wherein God, being minded to show more abundantly unto the heirs of the promise the immutability of his counsel, interposed with an oath;
Difor lagde Gud ein eid til, då han enn meir vilde syna ervingarne til lovnaden kor ubrigdeleg hans vilje var,
18 that by two immutable things, in which it is impossible for God to lie, we may have a strong encouragement, who have fled for refuge to lay hold of the hope set before us:
so me ved tvo ubrigdelege ting, som Gud umogeleg kunde svika i, skulde hava ei sterk trøyst, me som flydde til å gripa den voni som ventar oss,
19 which we have as an anchor of the soul, [a hope] both sure and stedfast and entering into that which is within the veil;
den me hev som eit anker for sjæli, eit som er trygt og fast og når inn um forhenget,
