2 Samuel 1
1 And it came to pass after the death of Saul, when David was returned from the slaughter of the Amalekites, and David had abode two days in Ziklag,
Da Saul var død, og David var vendt tilbake efterat han hadde slått amalekittene, blev David ennu to dager i Siklag.
2 it came to pass on the third day, that, behold, a man came out of the camp from Saul with his clothes torn, and earth upon his head. And so it was, when he came to David, that he fell to the ground, and did obeisance.
Da hendte det den tredje dag at det kom en mann fra Sauls leir med sønderrevne klær og jord på sitt hode; og da han kom til David, kastet han sig ned på jorden for ham.
3 And David said to him, From where did thou come? And he said to him, I escaped out of the camp of Israel.
David spurte ham: Hvor kommer du fra? Han svarte: Jeg har flyktet fra Israels leir.
4 And David said to him, How did the matter go? I pray thee, tell me. And he answered, The people are fled from the battle, and many of the people also are fallen and dead, and Saul and Jonathan his son are also dead.
Da sa David til ham: Hvorledes er det gått? Fortell mig det! Han svarte: Folket flyktet fra striden; mange av folket falt og døde, og Saul og hans sønn Jonatan er også død.
5 And David said to the young man who told him, How do thou know that Saul and Jonathan his son are dead?
Da sa David til den gutt som kom med denne tidende til ham: Hvorledes vet du at Saul og hans sønn Jonatan er død?
6 And the young man who told him said, As I happened by chance upon mount Gilboa, behold, Saul was leaning upon his spear, and, lo, the chariots and the horsemen followed close after him.
Gutten, han som var kommet med tidenden til ham, svarte: Ved en hendelse kom jeg op på Gilboafjellet, og der fikk jeg se Saul som stod og støttet sig på sitt spyd, mens vognene og hestfolket satte hårdt inn på ham.
7 And when he looked behind him, he saw me, and called to me. And I answered, Here I am.
Han vendte sig om, og da han så mig, ropte han på mig. Jeg svarte: Her er jeg.
8 And he said to me, Who are thou? And I answered him, I am an Amalekite.
Så spurte han: Hvem er du? Jeg svarte: Jeg er en amalekitt.
9 And he said to me, Stand, I pray thee, beside me, and kill me, for anguish has taken hold of me, because my life is yet whole in me.
Da sa han til mig: Kom hit til mig og drep mig! For krampen har grepet mig, men jeg har ennu min fulle livskraft.
10 So I stood beside him and killed him, because I was sure that he could not live after he was fallen. And I took the crown that was upon his head, and the bracelet that was on his arm, and have brought them here to my lord.
Så gikk jeg bort til ham og drepte ham, for jeg visste at han ikke vilde overleve sitt fall; og jeg tok kongesmykket som han hadde på hodet, og ringen han bar på armen, og tok dem med hit til min herre.
11 Then David took hold on his clothes, and tore them, and likewise all the men who were with him.
Da tok David og sønderrev sine klær, og det samme gjorde alle de menn som var hos ham.
12 And they mourned, and wept, and fasted until evening, for Saul, and for Jonathan his son, and for the people of Jehovah, and for the house of Israel, because they were fallen by the sword.
Og de klaget og gråt og fastet helt til aftenen over Saul og hans sønn Jonatan og over Herrens folk og over Israels hus, fordi de var falt for sverdet.
13 And David said to the young man who told him, From where are thou? And he answered, I am the son of a sojourner, an Amalekite.
Så spurte David gutten som var kommet med tidenden til ham: Hvor er du fra? Han svarte: Jeg er sønn av en amalekitt som er flyttet inn her.
14 And David said to him, Why were thou not afraid to put forth thy hand to destroy Jehovah's anointed?
Da sa David til ham: Hvorledes kunde du driste dig til å utrekke din hånd og ta livet av Herrens salvede?
15 And David called one of the young men, and said, Go near, and fall upon him. And he smote him so that he died.
Og David kalte på en av sine menn og sa: Kom hit og hugg ham ned! Og han slo ham ihjel.
16 And David said to him, Thy blood be upon thy head, for thy mouth has testified against thee, saying, I have slain Jehovah's anointed.
Men David sa til ham: Ditt blod komme over ditt hode; for din egen munn vidnet mot dig da du sa: Jeg har drept Herrens salvede.
17 And David lamented with this lamentation over Saul and over Jonathan his son
Og David kvad denne klagesang over Saul og hans sønn Jonatan,
18 (and he bade them teach the sons of Judah the song of the bow; behold, it is written in the book of Jashar):
og han bød at Judas barn skulde lære den; "buen" heter den, og den er opskrevet i Den rettskafnes bok:
19 Thy glory, O Israel, is slain upon thy high places! How are the mighty fallen!
Din pryd, Israel, ligger ihjelslått på dine hauger; o, at heltene skulde falle!
20 Tell it not in Gath, publish it not in the streets of Ashkelon, lest the daughters of the Philistines rejoice, lest the daughters of the uncircumcised triumph.
Forkynn det ikke i Gat, meld det ikke på gatene i Askalon, at ikke filistrenes døtre skal glede sig, de uomskårnes døtre juble!
21 Ye mountains of Gilboa, let there be no dew nor rain upon you, neither fields of offerings, for there the shield of the mighty was vilely cast away, the shield of Saul, not anointed with oil.
I Gilboa-fjell! Ikke falle det dugg eller regn på eder, ei heller være der marker som bærer offergaver! For der blev heltes skjold plettet med blod, Sauls skjold, ei salvet med olje.
22 From the blood of the slain, from the fat of the mighty, the bow of Jonathan turned not back, and the sword of Saul returned not empty.
Fra falnes blod, fra heltes kjøtt vek Jonatans bue aldri tilbake, aldri kom Sauls sverd umettet hjem.
23 Saul and Jonathan, men who were loved and pleasant, undivided; comely in their lives, and undivided in their death; swifter than eagles, they were stronger than lions.
Saul og Jonatan, elskelige og milde i livet, blev heller ikke skilt i døden; hurtigere var de enn ørner, sterkere enn løver.
24 Ye daughters of Israel, weep over Saul, who clothed you delicately in scarlet, who put ornaments of gold upon your apparel.
I Israels døtre! Gråt over Saul som klædde eder yndig i purpur, som satte smykker av gull på eders klædebon!
25 How are the mighty fallen in the midst of the battle! Jonathan is slain upon thy high places.
O, at heltene skulde falle i striden! Jonatan ligger ihjelslått på dine hauger!
26 I am distressed for thee, my brother Jonathan. Very pleasant thou have been to me. Thy love to me was wonderful, exceeding the love of women.
Hjertelig bedrøvet er jeg over dig, min bror Jonatan! Du var mig inderlig kjær; din kjærlighet var mig dyrebarere enn kvinners kjærlighet.
27 How are the mighty fallen, and the weapons of war perished!
O, at heltene skulde falle, og krigens redskaper omkomme!
