< Salme 102 >

1 Bøn af en elendig, naar hans Kraft svigter, og han udøser sin Klage for HERREN.
IEOWA, kom kotin ereki ai kapakap, o ai weriwer en lel on komui!
2 HERRE, lyt til min Bøn, lad mit Raab komme til dig,
Kom der kotin karirala jilan ir mo i ni ran en ai apwal; kom kotin kapaike don ia karon omui kan; ni ran o, me i likelikwir, kom kotin mani ia madan!
3 skjul dog ikke dit Aasyn for mig; den Dag jeg stedes i Nød, bøj da dit Øre til mig; naar jeg kalder, saa skynd dig og svar mig!
Pwe ai ran akan kin tanwei dueta adiniai, o kokon ai kan ronalar dueta nan kijiniai.
4 Thi mine Dage svinder som Røg, mine Ledemod brænder som Ild;
Kapedi monedier dueta ra, I me i monoke kila ai manamana.
5 mit Hjerte er svedet og visnet som Græs, thi jeg glemmer at spise mit Brød.
Kokon o uduk ai mon penaer pweki ai weriwer o janejan.
6 Under min Stønnen klæber mine Ben til Huden;
Nai rajon pelikan nan jap tan, o rajon daap nan waja lijelipin.
7 jeg ligner Ørkenens Pelikan, er blevet som Uglen paa øde Steder;
I kin papad o rajon manpir kelep amen, me mondi pon oj en im o.
8 om Natten ligger jeg vaagen og jamrer saa ensom som Fugl paa Taget;
Ai imwintiti kin lalaue ia jan ni manjan lel ni jautik, o me palian ia, kin kaula kin ia.
9 mine Fjender haaner mig hele Dagen; de, der spotter mig, sværger ved mig.
Pwe i kin kankan paj dueta prot, o lim ai pil kin doloki pil en maj ai.
10 Thi Støv er mit daglige Brød, jeg blander min Drik med Taarer
Pweki omui onion o onion melel; pwe kom kotin pok ia da, ap kaje ia di.
11 over din Harme og Vrede, fordi du tog mig og slængte mig bort;
Ai ran akan tanwei dueta mota, o i monedier dueta ra.
12 mine Dage hælder som Skyggen, som Græsset visner jeg hen.
A komui Main leowa pan kotikoteta kokolata, o kupur omui pan jan eu kainok lel eu potopoteta.
13 Men du troner evindelig, HERRE, du ihukommes fra Slægt til Slægt;
Kom pan kotida o kupurela Jion, pwe anjau leler, mo kom pan kotin mak on i, a auer leler.
14 du vil rejse dig og forbarme dig over Zion, naar Naadens Tid, naar Timen er inde;
Pwe japwilim omui ladu kan kin pok on takai (en Jion), o re injenjuedeki moan im akan,
15 thi dine Tjenere elsker dets Sten og ynkes over dets Grushobe.
O men liki kan pan majak mar en leowa, o Nanmarki en jap akan karoj omui linan.
16 Og HERRENS Navn skal Folkene frygte, din Herlighed alle Jordens Konger;
Pwe leowa kotin kauadar Jion. A kotin pwarada ni a linan.
17 thi HERREN opbygger Zion, han lader sig se i sin Herlighed;
A kotin wukedoke don kapakap en me jamama o, o a jota kotin mamaleki a kapakap.
18 han vender sig til de hjælpeløses Bøn, lader ej deres Bøn uænset.
Mepukat pan kileledi on kainok en mur akan; o wei eu, me pan wiaui, pan kapina Ieowa.
19 For Efterslægten skal det optegnes, et Folk, der skal fødes, skal prise HERREN;
Pwe a kotin ireron jan mol a jaraui ileile; Ieowa kotin ireron jappa jan nanlan.
20 thi han ser ned fra sin hellige Højsal, HERREN skuer ned fra Himmel til Jord
Pwen ereki janejan en me jalidi kan, pwen lapwada, me kiledi oner kamela.
21 for at høre de fangnes Stønnen og give de dødsdømte Frihed,
Pwe mar en Ieowa en lolok jili nan Jion, o a kapinapa nan Ierujalem.
22 at HERRENS Navn kan forkyndes i Zion, hans Pris i Jerusalem,
Kainok kan lao pokon pene o wei kan, pwen papa on Ieowa.
23 naar Folkeslag og Riger til Hobe samles for at tjene HERREN.
A kotiki janer ai kelail pon al o, a kamotemotelar ai ran akan.
24 Han lammed min Kraft paa Vejen, forkorted mit Liv.
I potoan on: Ai Kot, kom der kotikiwei jan ia ni apali en ai ran akan. Omui par akan kin jan eu kainok lel eu kokolata.
25 Jeg siger: Min Gud, tag mig ikke bort i Dagenes Hælvt! Dine Aar er fra Slægt til Slægt.
Kom kotin kajonedier jappa maj o, o lan pokon me dodok en lim omui.
26 Du grundfæsted fordum Jorden, Himlene er dine Hænders Værk;
Irail pan jorela, a kom pan kotikot eta. Irail pan marinala rajon tuk en likau eu. Kom pan kotin kawuk ir ala likamata likau eu, irail ap pan wukila.
27 de falder, men du bestaar, alle slides de op som en Klædning;
A kom pan deudeuta o anjaun omui rojon jota pan tukedi.
28 som Klæder skifter du dem; de skiftes, men du er den samme, og dine Aar faar aldrig Ende! Dine Tjeneres Børn fæster Bo, deres Sæd skal bestaa for dit Aasyn.
Nain japwilim omui ladu kan pan mimieta, o kadaudok a pan pwaida re omui.

< Salme 102 >