Apostelenes gerninger 5
1 Men en Mand, ved Navn Ananias, tillige med Safira, hans Hustru, solgte en Ejendom
En annen mann, som het Ananias, solgte en eiendom sammen med kona si Saffira.
2 og stak med sin Hustrus Vidende noget af Værdien til Side og bragte en Del deraf og lagde den for Apostlenes Fødder.
Men han overlot bare en del av salgsbeløpet til utsendingene. Sammen hadde Saffira og Ananias blitt enige om å beholde resten av pengene for seg selv.
3 Men Peter sagde: „Ananias! hvorfor har Satan fyldt dit Hjerte, saa du har løjet imod den Helligaand og stukket noget til Side af Summen for Jordstykket?
Da sa Peter:”Ananias, hvorfor har du sluppet Satan inn i hjertet ditt? Hvordan kunne du finne på å påstå at dette var hele beløpet, når du visste at du hadde stukket unna en del? Du har løyet for Guds Hellige Ånd!
4 Var det ikke dit, saa længe du ejede det, og stod ikke det, som det blev solgt for, til din Raadighed? Hvorfor har du dog sat dig denne Gerning for i dit Hjerte? Du har ikke løjet for Mennesker, men for Gud.‟
Jordstykket var jo ditt, og du kunne selge det eller beholde det alt etter som du ville. Når du nå hadde solgt, var det din sak å bestemme hvor mye du ville gi. Hvordan kunne du gjøre noe slikt? Det var ikke for oss du løy, men for Gud.”
5 Men da Ananias hørte disse Ord, faldt han om og udaandede. Og der kom stor Frygt over alle, som hørte det.
Da Ananias hørte disse ordene, falt han død om på gulvet. Alle som hørte om det som skjedde, ble lamslått av redsel.
6 Men de unge Mænd stode op og lagde ham til Rette og bare ham ud og begravede ham.
Noen yngre menn kom og svøpte ham inn og bar ham ut og begravde ham.
7 Men det skete omtrent tre Timer derefter, da kom hans Hustru ind uden at vide, hvad der var sket.
Omkring tre timer seinere kom kona til Ananias dit, uten å vite hva som hadde skjedd med mannen.
8 Da sagde Peter til hende: „Sig mig, om I solgte Jordstykket til den Pris?‟ Og hun sagde: „Ja, til den Pris.‟
Peter spurte henne:”Disse pengene som dere ga oss, var det hele beløpet dere fikk for jordstykket?””Ja”, svarte hun,”det var det.”
9 Men Peter sagde til hende: „Hvorfor ere I dog blevne enige om at friste Herrens Aand? Se, deres Fødder, som have begravet din Mand, ere for Døren, og de skulle bære dig ud.‟
Da sa Peter:”Hvordan kunne du og mannen din bli enige om å gjøre noe slikt, tenk å forsøke å lyve for Guds Ånd? De skrittene du nettopp nå hører nærme seg utenfor døren, det er skrittene til de mennene som har begravd mannen din. Nå skal de også bære deg ut.”
10 Men hun faldt straks om for hans Fødder og udaandede. Men da de unge Mænd kom ind, fandt de hende død, og de bare hende ud og begravede hende hos hendes Mand.
I samme øyeblikk falt hun sammen foran Peter og døde. Da de unge mennene kom inn og fikk se at hun var død, bar de også henne ut og begravde henne ved siden mannen hennes.
11 Og stor Frygt kom over hele Menigheden og over alle, som hørte dette.
Hele menigheten, og alle andre som hørte om dette, var rystet og sjokkert.
12 Men ved Apostlenes Hænder skete der mange Tegn og Undere iblandt Folket; og de vare alle endrægtigt sammen i Salomons Søjlegang.
Utsendingene gjorde mange merkelige mirakler blant folket. De troende møtte hverandre regelmessig på det stedet i templet som ble kalt Salomos buegang.
13 Men af de andre turde ingen holde sig til dem; dog priste Folket dem højt,
Ingen andre våget å blande seg med dem, men folket hadde stor respekt for de troende.
14 og der føjedes stedse flere troende til Herren, Skarer baade af Mænd og Kvinder,
Flere og flere begynte å tro på Herren Jesus, både menn og kvinner.
15 saa at de endogsaa bare de syge ud paa Gaderne og lagde dem paa Senge og Løjbænke, for at naar Peter kom, endog blot hans Skygge kunde overskygge nogen af dem.
Da de hørte om miraklene som utsendingene gjorde, bar de ut syke på gatene og la dem på liggematter og bårer for at i det minste skyggen fra Peter kunne falle på dem når han gikk forbi.
16 Ja, selv fra Byerne i Jerusalems Omegn strømmede Mængden sammen og bragte syge og saadanne, som vare plagede af urene Aander, og de bleve alle helbredede.
Til og med fra byene og småstedene rundt Jerusalem kom det mange. De tok med seg syke og personer som var besatt av onde ånder, og alle ble helbredet.
17 Men Ypperstepræsten stod op samt alle de, som holdt med ham, nemlig Saddukæernes Parti, og de bleve fulde af Nidkærhed.
Øverstepresten og tilhengerne hans, som var saddukeere, ble misunnelige da de så alt utsendingene gjorde.
18 Og de lagde Haand paa Apostlene og satte dem i offentlig Forvaring.
Derfor fikk de arrestert og fengslet dem.
19 Men en Herrens Engel aabnede Fængselets Døre om Natten og førte dem ud og sagde:
Men om natten kom en engel fra Herren og åpnet portene til fengslet og slapp dem ut, og han sa:
20 „Gaar hen og træder frem og taler i Helligdommen alle disse Livets Ord for Folket!‟
”Gå og still dere fram i templet og fortell alt om det nye livet for folket.”
21 Men da de havde hørt dette, gik de ved Daggry ind i Helligdommen og lærte. Men Ypperstepræsten og de, som holdt med ham, kom og sammenkaldte Raadet og alle Israels Børns Ældste og sendte Bud til Fængselet, at de skulde føres frem.
Utsendingene var lydige mot oppfordringen. Tidlig på morgenen gikk de til templet og begynte å undervise. Imens kalte øverstepresten og hans nærmeste menn sammen Det jødiske rådet, det vil si alle de religiøse og politiske lederne i Israel. De sendte bud til fengslet for å hente utsendingene.
22 Men da Tjenerne kom derhen, fandt de dem ikke i Fængselet; og de kom tilbage og meldte det og sagde:
Men da tjenerne kom til fengslet, var ikke utsendingene der. Mannen vendte tilbake til rådet og rapporterte:
23 „Fængselet fandt vi tillukket helt forsvarligt, og Vogterne staaende ved Dørene; men da vi lukkede op, fandt vi ingen derinde.‟
”Portene til fengslet var låste og vaktene sto utenfor, men da vi åpnet, var det ingen der.”
24 Men da Høvedsmanden for Helligdommen og Ypperstepræsterne hørte disse Ord, bleve de tvivlraadige om dem, hvad dette skulde blive til.
Da offiseren ved tempelvakten og øversteprestene hørte dette, ble de forskrekket og undret seg over hva som kunne ha skjedd.
25 Men der kom en og meldte dem: „Se, de Mænd, som I satte i Fængselet, staa i Helligdommen og lære Folket.‟
På samme tid kom noen og fortalte at de mennene som de hadde fengslet, nå sto i templet og underviste folket.
26 Da gik Høvedsmanden hen med Tjenerne og hentede dem, dog ikke med Magt; thi de frygtede for Folket, at de skulde blive stenede.
Offiseren gikk dit sammen med vaktene og hentet utsendingene, men uten vold, for de var redde for å bli lynsjet av folket.
27 Men da de havde hentet dem, stillede de dem for Raadet; og Ypperstepræsten spurgte dem og sagde:
Da utsendingene ble stilt fram for Det jødiske rådet, begynte øverstepresten å forhøre dem og sa:
28 „Vi bøde eder alvorligt, at I ikke maatte lære i dette Navn, og se, I have fyldt Jerusalem med eders Lære, og I ville bringe dette Menneskes Blod over os!‟
”Vi forbød dere strengt å tale eller undervise om denne mannen. Likevel har dere fylt hele Jerusalem med undervisningen deres. Dere anklager oss for å ha drept ham!”
29 Men Peter og Apostlene svarede og sagde: „Man bør adlyde Gud mere end Mennesker.
Peter og de andre utsendingene svarte:”Det er viktigere å være lydig mot Gud enn å være lydig mot mennesker.
30 Vore Fædres Gud oprejste Jesus, hvem I hængte paa et Træ og sloge ihjel.
Våre forfedres Gud vakte Jesus opp fra de døde, etter at dere hadde hengt ham på et kors og drept ham.
31 Ham har Gud ved sin højre Haand ophøjet til en Fyrste og Frelser for at give Israel Omvendelse og Syndernes Forladelse.
Ja, Gud har opphøyet ham og satt ham på sin høyre side for at han skal regjere. Han har gjort ham til en høvding som frelste oss ved å ta straffen for våre synder på seg, slik at Israels folk kan vende om til Gud og få tilgivelse.
32 Og vi ere hans Vidner om disse Ting, ligesom ogsaa den Helligaand, som Gud har givet dem, der adlyde ham.‟
Vi har selv sett dette skje og kan vitne om at det er sant. Det kan også Guds Hellige Ånd bekrefte, den Ånd han gir til alle som lyder ham.”
33 Men da de hørte dette, skar det dem i Hjertet, og de raadsloge om at slaa dem ihjel.
Da medlemmene i rådet hørte dette, ble de rasende og ville drepe utsendingene.
34 Men der rejste sig i Raadet en Farisæer ved Navn Gamaliel, en Lovlærer, højt agtet af hele Folket, og han bød, at de skulde lade Mændene træde lidt udenfor.
Da grep en av fariseerne i rådet inn, han het Gamaliel og var en skriftlærd som hele folket respekterte. Han reiste seg og ba om at utsendingene skulle bli ført ut av retten en stund.
35 Og han sagde til dem: „I israelitiske Mænd! ser eder vel for, hvad I gøre med disse Mennesker.
Så vendte han seg til sine kolleger og sa:”Israelitter, tenk dere nøye om før dere gjør noe med disse mennene!
36 Thi for nogen Tid siden fremstod Theudas, som udgav sig selv for at være noget, og et Antal af omtrent fire Hundrede Mænd sluttede sig til ham; han blev slaaet ihjel, og alle de, som adløde ham, adsplittedes og bleve til intet.
Bråkmakere kommer og går. For et tid siden var det en tvilsom type ved navn Teudas, som ga seg ut for å være noe. Han hadde rundt regnet 400 mann som sluttet seg til ham. Men da han ble drept, spredde tilhengerne seg til alle kanter og bevegelsen døde ut.
37 Efter ham fremstod Judas Galilæeren i Skatteindskrivningens Dage og fik en Flok Mennesker til at følge sig. Ogsaa han omkom, og alle de, som adløde ham, bleve adspredte.
På den tiden da skatteregistreringen fant sted, dukket Judas fra Galilea opp. Han fikk med seg mange tilhengere, men også han ble drept, og alle som fulgte ham ble spredd.
38 Og nu siger jeg eder: Holder eder fra disse Mennesker, og lader dem fare; thi dersom dette Raad eller dette Værk er af Mennesker, bliver det til intet;
Derfor foreslår jeg at dere lar disse mennene være i fred og tillater at de går herfra. Dersom det de holder på med bare er menneskelige påfunn, da vil det hele snart renne ut i sanden.
39 men er det af Gud, kunne I ikke gøre dem til intet. Lader eder dog ikke findes som de, der endog ville stride imod Gud!‟
Dersom bevegelsen derimot er fra Gud, da kan dere likevel ikke stoppe den. Vær på vakt at dere ikke kjemper mot selveste Gud!”
40 Og de adløde ham; og de kaldte Apostlene frem og lode dem piske og forbøde dem at tale i Jesu Navn og løslode dem.
Medlemmene i rådet aksepterte forslaget hans. De kalte utsendingene inn og nøyde seg med å la dem bli pisket. Etterpå la de på nytt ned forbud mot at de skulle undervise om Jesus, og så fikk de gå.
41 Saa gik de da glade bort fra Raadets Aasyn, fordi de vare blevne agtede værdige til at vanæres for hans Navns Skyld.
Men utsendingene dro fra retten lykkelige over at Gud hadde vurdert at de var verdige til å bli vanæret på grunn av troen på Jesus.
42 Og de holdt ikke op med hver Dag at lære i Helligdommen og i Husene og at forkynde Evangeliet om Kristus Jesus.
Hver dag fortsatte de å undervise både i templet og i hjemmene. Til alle spredde de det glade budskapet om at Jesus er Messias, den lovede kongen.
