Salme 137

1 Ved Babylons Floder, der sad vi, og vi græd, naar vi kom Zion i Hu.

Við sátum á bökkum Babylonsfljóts og minntumst Jerúsalem – og grétum.

2 Paa Vidierne i Landet havde vi hængt vore Harper.

Gígjurnar höfum við lagt til hliðar, hengt þær á greinar pílviðarins.

3 Thi der begærede de, som holdt os fangne, at vi skulde synge; og de, som plagede os, begærede, at vi skulde være glade: „Synger for os af Zions Sange!‟

Hvernig eigum við að geta sungið?

4 Hvorledes skulde vi synge Herrens Sang i et fremmed Land?

Samt heimta kúgarar okkar söng, vilja að við syngjum gleðiljóð frá Síon!

5 Dersom jeg glemmer dig, Jerusalem, da glemme mig min højre Haand!

Ef ég gleymi þér Jerúsalem, þá visni mín hægri hönd!

6 Min Tunge hænge ved min Gane, hvis jeg ikke kommer dig i Hu, hvis jeg ikke ophøjer Jerusalem over min højeste Glæde.

Ef ég elska annað umfram Jerúsalem, þá sé mér mátulegt að missa málið og tapa röddinni.

7 Herre! kom Edoms Børn i Hu efter, hvad de gjorde paa Jerusalems Dag, da de sagde: „Gører bart, gører bart indtil Grundvolden i den.‟

Ó, Drottinn, gleymdu ekki orðum Edómíta, daginn þegar Babyloníumenn hernámu Jerúsalem. „Rífið allt til grunna!“æptu þeir.

8 Babels Datter, du ødelagte! lyksalig den, som betaler dig din Løn for, hvad du lønnede os med.

Þú Babýlon, ófreskja eyðingarinnar, þú munt sjálf verða lögð í rúst. Lengi lifi þeir sem eyða þig – þig sem eyddir okkur.

9 Lyksalig den, som griber og knuser dine spæde Børn imod Klippen.

Og heill þeim sem tekur ungbörn þín og slær þeim við stein!