Job 9

1 Men Job svarede og sagde:

Então Job respondeu, e disse:

2 Sandelig, jeg ved, at det er saaledes; og hvorledes skulde et Menneske være retfærdigt for Gud?

Na verdade sei que assim é; porque como se justificaria o homem para com Deus?

3 Om det har Lyst til at trætte med ham, kan det ikke svare ham til et af tusinde.

Se quizer contender com elle, nem a uma de mil coisas lhe poderá responder.

4 Han er viis af Hjerte og stærk af Kraft; hvo forhærdede sig imod ham og havde Fred?

Elle é sábio de coração, e forte de forças: quem se endureceu contra elle, e teve paz?

5 han, som flytter Bjergene, inden de mærke til det, han, som omkaster dem i sin Vrede;

Elle é o que transporta as montanhas, sem que o sintam, e o que as transtorna no seu furor.

6 han, som bevæger Jorden fra dens Sted, og dens Piller bæve;

O que remove a terra do seu logar, e as suas columnas estremecem.

7 han, som taler til Solen, og den gaar ikke op, og som sætter Segl for Stjernerne;

O que falla ao sol, e não sae, e sella as estrellas.

8 han er ene den, som udbreder Himmelen, og som træder paa Havets Bølger;

O que só estende os céus, e anda sobre os altos do mar.

9 han, som gjorde Bjørnen, Orion, og Syvstjernen og Stjernekamrene imod Syden;

O que faz a Ursa, o Orion, e o Setestrello, e as recamaras do sul.

10 han, som gør store Ting, saa de ikke staa til at ransage, og underlige Ting, saa der ikke er Tal derpaa!

O que faz coisas grandes, que se não podem esquadrinhar: e maravilhas taes que se não podem contar.

11 Se, han gaar forbi mig, og jeg ser ham ikke, og han farer frem, og jeg mærker ham ikke.

Eis que passa por diante de mim, e não o vejo: e torna a passar perante mim, e não o sinto.

12 Se, han griber, hvo kan faa ham til at give igen? hvo vil sige til ham: Hvad gør du?

Eis que arrebata; quem lh'o fará restituir? quem lhe dirá: Que é o que fazes?

13 Gud kalder ikke sin Vrede tilbage; de, som ville hjælpe den hovmodige, maatte bøje sig under ham.

Deus não revogará a sua ira: debaixo d'elle se encurvam os auxiliadores soberbos.

14 Langt mindre skulde jeg kunne svare ham, vælge mine Ord over for ham.

Quanto menos lhe responderia eu! ou escolheria diante d'elle as minhas palavras!

15 Thi om jeg end var retfærdig, kunde jeg ikke svare; jeg maatte bede om Naade hos min Dommer.

A quem, ainda que eu fosse justo, lhe não responderia: antes ao meu Juiz pediria misericordia.

16 Om jeg end kaldte, og han svarede mig, da kunde jeg dog ikke tro, at han vilde bøje Øren til min Røst.

Ainda que chamasse, e elle me respondesse, nem por isso creria que désse ouvidos á minha voz.

17 Thi han vilde sønderknuse mig med en Storm og gøre mig mange Saar uden Aarsag.

Porque me quebranta com uma tempestade, e multiplica as minhas chagas sem causa.

18 Han vilde ikke tilstede mig at drage min Aande, men mætte mig med Bitterheder.

Nem me concede o respirar, antes me farta d'amarguras.

19 Kom det an paa den stærkes Kraft, siger han: „Se her!‟ og kom det an paa Ret: „Hvo stævner mig?‟

Quanto ás forças, eis que elle é o forte: e, quanto ao juizo, quem me citará com elle?

20 Var jeg end retfærdig, saa skulde dog min Mund dømme mig at have Uret; var jeg end skyldfri, da skulde han dog forvende min Sag.

Se eu me justificar, a minha bocca me condemnará: se fôr recto, então me declarará por perverso.

21 Jeg er skyldfri, men jeg kender ikke mig selv; jeg foragter mit Liv.

Se fôr recto, não estimo a minha alma: deprezo a minha vida.

22 Det kommer ud paa eet! Derfor sagde jeg: Han udrydder den uskyldige med den skyldige.

A coisa é esta; por isso eu digo que elle consome ao recto e ao impio.

23 Dræber Svøben hastelig, da spotter han de uskyldiges Prøvelse.

Matando o açoite de repente, então se ri da prova dos innocentes.

24 Et Land bliver givet i en ugudeligs Haand; han tilhyller dets Dommers Ansigt; gør han det ikke, hvo gør det da?

A terra se entrega na mão do impio; elle cobre o rosto dos juizes: se não é elle, quem é logo?

25 Og mine Dage have været lettere end en Løber; de flyede bort, de have ikke set det gode.

E os meus dias são mais velozes do que um correio: fugiram, e nunca viram o bem.

26 De ere fremfarne som ilende Skibe, som en Ørn, der flyver efter Spise.

Passam como navios veleiros: como aguia que se lança á comida.

27 Naar jeg siger: Jeg vil glemme min Klage, jeg vil lade mit Ansigts sorrigfulde Mine fare og vederkvæge mig,

Se eu disser: Me esquecerei da minha queixa, e mudarei o meu rosto, e tomarei alento;

28 da maa jeg frygte for alle mine Smerter; jeg ved, at du lader mig ikke være uskyldig.

Receio todas as minhas dôres, porque bem sei que me não terás por innocente.

29 Jeg skal jo være skyldig! hvorfor skulde jeg da forgæves gøre mig Møje?

E, sendo eu impio, por que trabalharei em vão?

30 Om jeg end toede mig med Snevand og rensede mine Hænder med Sæbe,

Ainda que me lave com agua de neve, e purifique as minhas mãos com sabão,

31 da vilde du dog dyppe mig ned i Pølen, saa mine Klæder vilde væmmes ved mig.

Ainda me submergirás no fosso, e os meus proprios vestidos me abominarão.

32 Thi han er ikke en Mand som jeg, at jeg kunde svare ham, at vi kunde møde med hinanden for Dommen.

Porque elle não é homem, como eu, a quem eu responda, vindo juntamente a juizo.

33 Der er ingen, som kan skille Trætten ad imellem os, og som kan lægge sin Haand paa os begge.

Não ha entre nós arbitro que ponha a mão sobre nós ambos.

34 Han borttage sit Ris fra mig, og hans Rædsel forfærde mig ikke!

Tire elle a sua vara de cima de mim, e não me amedronte o seu terror.

35 Da vilde jeg tale og ikke frygte for ham; thi jeg er ikke af den Slags, det ved jeg med mig selv.

Então fallarei, e não o temerei; porque assim não estou comigo.