< Job 39 >

1 Ved du Tiden, naar Stengederne føde? har du taget Vare paa, naar Hinderne ville føde?
Steingeiti, veit du når ho kidar? Vaktar du riderne åt hindi?
2 Tæller du de Maaneder, som de fylde, eller ved du Tiden, naar de føde?
Tel måna’rne dei gjeng med unge, og kjenner du deira fødetid?
3 De bøje sig sammen, de føde deres Unger og kaste deres Byrde.
Dei bøygjer seg, fø’r sine ungar, so er det slutt med deira rider.
4 Deres Unger blive stærke, de blive store paa Marken, de gaa ud og komme ikke tilbage til dem.
På marki kidi veks seg store, spring burt og kjem’kje att til deim.
5 Hvo har ladet Vildæselet ud i det frie? og hvo løste Skovæselets Baand,
Kven let villasnet renna fritt, tok bandet av det skjerre dyr,
6 hvilket jeg har givet den slette Mark til dets Hjem og Saltørkenen til dets Bo.
som eg gav øydemark til heim, den salte steppa til ein bustad?
7 Det ler ad Stadens Tummel; det hører ikke Driverens Buldren.
Det lær åt byen med sitt ståk, slepp høyra skjenn frå drivaren.
8 Hvad det opsporer paa Bjergene, er dets Føde, og det søger efter alt det grønne.
Det finn seg beite millom fjell, og leitar upp kvart grøne strå.
9 Mon Enhjørningen har Lyst til at trælle for dig? mon den vil blive Natten over ved din Krybbe?
Skal tru villuksen vil deg tena, og natta yver ved di krubba?
10 Kan du tvinge Enhjørningen ved dens Reb til at holde Furen? mon den vil harve Dalene efter dig?
Kann du til fori honom tøyma, horvar han dalar etter deg?
11 Kan du forlade dig paa den, fordi dens Kraft er stor? og kan du overlade den dit Arbejde?
Lit du på honom for hans styrke? Og yverlet du han ditt arbeid?
12 Kan du tro den til, at den vil føre dig din Sæd hjem og samle den hen til din Tærskeplads?
Trur du han til å føra grøda heim og draga henne inn i løda?
13 Strudsenes Vinge svinger sig lystigt; mon det er Storkens Vinge og Fjer?
Struss-hoa flaksar kåt med vengen, men viser fjør og veng morskjærleik?
14 Nej, den overlader sine Æg til Jorden og lader dem varmes i Støvet,
Nei, ho legg sine egg på jordi, og let so sanden verma deim;
15 og den glemmer, at en Fod kunde trykke dem i Stykker, og et vildt Dyr paa Marken søndertræde dem.
ho gløymer at ein fot kann treda og villdyr trakka deim i kras.
16 Den handler haardt med sine Unger, som vare de ikke dens egne; er dens Møje end forgæves, er den uden Frygt.
Hardt fer ho åt med sine ungar, som var dei ikkje hennar eigne; for fåfengt stræv ho ikkje ræddast.
17 Thi Gud har ladet den glemme Visdom og har ikke givet den Del i Forstand.
For Gud let henne gløyma visdom, han ei tiletla henne vit.
18 Paa den Tid, naar den svinger sig i Højden, da beler den Hesten og den, der rider paa den.
Men når ho baskar seg i veg, ho lær åt både hest og mann.
19 Kan du give Hesten Styrke eller klæde dens Hals med flagrende Manke?
Skal tru um du gjev hesten kraft og klæder halsen hans med mån?
20 Kan du gøre, at den springer som Græshoppen? dens prægtige Prusten er forfærdelig.
Let du han som grashoppen springa alt med han frøser skræmeleg.
21 Den skraber i Dalen og fryder sig i Kraft; den farer frem imod den, som bærer Rustning
Glad i si kraft han marki skrapar og fer so fram mot væpna flokk.
22 Den ler ad Frygt og forskrækkes ikke og vender ikke tilbage for Sværdets Skyld.
Han urædd er og lær åt rædsla, for sverdet ei han vender um,
23 Pilekoggeret klirrer over den, ja, det blinkende Jern paa Spyd og Glavind.
det skranglar pilhus yver honom, det blenkjer spjot til styng og skot.
24 Med Bulder og Fnysen sluger den Vejen og bliver ikke staaende stille, naar Trompetens Lyd høres.
Med ståk og bråk han slukar jordi, ustyrleg når stridsluren gjeng.
25 Saa snart Trompeten lyder, siger den: Hui! og lugter Krigen i det fjerne, Fyrsternes Raab og Krigstummelen.
Han kneggjar: «Hui!» når luren læt, han verar striden langan leid, med skrik frå hovdingar og herrop!
26 Er det efter din Forstand, at Spurvehøgen flyver, udbreder sine Vinger imod Sønden?
Flyg hauken upp ved ditt forstand og spilar vengjerne mot sud?
27 Eller er det efter din Befaling, at Ørnen flyver højt og bygger sin Rede i det høje?
Stig ørnen høgt av di du byd, og byggjer reiret sitt i høgdi?
28 Den bor paa Klippen og bliver der om Natten, paa Tinden af en Klippe og Borg.
Han bur på berg og held seg der, på kvasse tind og høge nut.
29 Derfra spejder den efter Føde; dens Øjne se ud i det fjerne,
Derfrå han spæjar etter mat, hans augo yver viddi skodar.
30 og dens Unger drikke Blod; og hvor der er ihjelslagne, der er den.
Hans ungar gløypar i seg blod; der det finst lik, der er han og.»

< Job 39 >