< Job 21 >
1 Men Job svarede og sagde:
Hahoi Job ni a pathung teh,
2 hører, ja hører min Tale, og lader dette være den Trøst, I yde!
Ka lawk he kahawicalah na thai pouh haw, Hetheh nangmouh lungmawng nahanelah awmseh.
3 Fordrager mig, og jeg vil tale, og naar jeg har talt, da kan du spotte!
Ka dei navah panguep awh ei, be ka dei hnukkhu hoi na panuikhai awh vai nei.
4 Mon min Klage gælder Mennesker? og om saa er, hvorfor skulde ikke min Aand blive utaalmodig?
Ka phuenangnae heh tami tarannae lah maw ao. Hottelah awm pawiteh, bang kecu dawk maw, ka lung a saw thai hoeh.
5 Vender eder til mig, og gruer og lægger Haanden paa Munden!
Na khen awh haw, kângairu awh naseh. Na pahni hah tabuem awh.
6 Thi kommer jeg det i Hu, da forfærdes jeg, og Bævelse betager mit Kød.
Ka pouk nah ka pâyaw takinae ni ka kâha a uek sak.
7 Hvorfor blive de ugudelige i Live, blive gamle, ja vældige i Kraft?
Bang kecu dawk maw tamikathoutnaw ni a matawng totouh a hring awh teh, thaonae dawk bahu ao han vaw.
8 Deres Sæd staar fast for deres Ansigt om dem og deres Afkom for deres Øjne.
A ca catounnaw hah amamae mithmu vah a kung acaksak awh, amamae miphun hah amamae hmalah acaksak awh.
9 Deres Huse have Fred, uden Frygt, og Guds Ris er ikke over dem.
A imnaw hah takinae thung hoi a hlout teh, Cathut e sonron hah ahnimae a lathueng bawt boihoeh.
10 Deres Tyr springer og ej forgæves; deres Ko kalver og er ikke ufrugtbar.
Maitotan ni cati tu laipalah awm boihoeh. Maitomanu ni ca khe laipalah awm boihoeh.
11 De lade deres Børn løbe som en Faarehjord, og deres Drenge springe.
Saringhu patetlah a canaw a tâco sak teh, a canaw teh a lam awh.
12 De opløfte deres Røst til Tromme og Harpe og glæde sig ved Fløjtens Lyd.
Tamawi hoi ratoung kueng laihoi la a sak awh, Tamawi e a lawk dawk hoi a lunghawi awh.
13 De slide deres Dage hen i Lykke, og i et Øjeblik synke de ned i de dødes Rige. (Sheol )
Hringnawmnae hoi atueng aloum sak awh teh dongdengca dawk phuen vah a cei awh. (Sheol )
14 Og dog sagde de til Gud: Vig fra os! thi vi have ikke Lyst til Kundskab om dine Veje.
Hateiteh, Cathut koe na cettakhai yawkaw, na lamthung panue hane heh ka ngai awh hoeh.
15 Hvad er den Almægtige, at vi skulde tjene ham? eller hvad Gavn skulde vi have af at bønfalde ham?
Athakasaipounge, a thaw ka tawk pouh hane teh apimaw, Ama koe ka ratoum navah ahawinae bangmaw ka mek telah ati awh.
16 Se, deres Lykke hviler dog ikke i deres egen Haand! De ugudeliges Raad er langt fra mig.
A tawn awh e hno hah amamae kut dawk kaawm e ka tang nahoeh, tami kathoutnaw khokhangnae teh, kaimouh koehoi kahlatpoung la ao.
17 Hvor tit udslukkes vel de ugudeliges Lampe og kommer deres Ulykke over dem? hvor tit uddeler Gud Smerter til dem i sin Vrede?
Tamikathoutnaw e hmaiim teh, bangmaw atuhoitu a due teh, amamae rawkphainae teh, bangmaw atuhoitu a pha. Lungmathoenae hah Cathut ni a lungkhueknae dawk hoi lawk ouk a ceng boimaw
18 Blive de som Straa for Vejr og som Avner, hvilke Hvirvelvind bortstjæler?
Kahlî dawk e cakong patetlah ao teh, kahlî ni palek e vaikong patetlah ao awh.
19 „Gud gemmer hans Uret til hans Børn.” Han skulde betale ham selv, at han fornemmer det.
Cathut ni a canaw hanelah, payonpakai nahan a ta telah a ti. Panuethai awh nahanelah, ahnimouh teh ama ni patho naseh.
20 Hans egne Øjne skulle se hans Fordærvelse, og han skulde drikke af den Almægtiges Vrede.
A ronae hah a mit hoi hmawt sak awh, Athakasaipounge lungkhueknae manang hah net sak awh.
21 Thi hvad bekymrer han sig om sit Hus efter sig, naar hans Maaneders Tal er ude?
Bangkongtetpawiteh, a thapa akuep totouh atueng baw sak lah o teh, ama a rawk hnukkhu hoi a im teh, banglahai tho hoeh.
22 Mon nogen vil lære Gud Kundskab, ham, som dømmer de høje?
Karasang lah kaawm e hai lawkcengkung Cathut teh apinimaw panuenae a cangkhai thai han.
23 Den ene dør i sin fulde Styrke, ganske rolig og tryg;
Lungmawngcalah hoi karoumcalah ao nah koe, tami buet touh a thao lahun nah a due.
24 hans Kar vare fulde af Mælk, og Marven i hans Ben var vædskefuld.
A sanunaw hai sanutui abuem awh teh, a hrunaw hai rakhing hoi akawi.
25 Men den anden maa dø med en beskelig bedrøvet Sjæl og har ikke nydt noget godt.
Tami alouke buet touh, a nawmnae roeroe awm laipalah, lungmathoe nalaihoi a due.
26 De skulle ligge med hinanden i Støvet, og Ormene skulle bedække dem.
Vaiphu dawk reikâvan lah a i roi, tangraet ni muen a kayo.
27 Se, jeg kender eders Tanker, ja eders Rænker, med hvilke I gøre Vold imod mig;
Khenhaw! na pouknae naw hah ka panue. Ka lan hoeh poung e kai dawk sak han na noe e hah ka panue.
28 thi I sige: Hvor er Voldsmandens Hus? og hvor er Teltet, hvor de ugudelige boede?
Nâmaw bawi im teh a o, nâmaw tamikathoutnaw khosaknae rim teh ao telah na ti awh.
29 Have I ikke adspurgt de vejfarende, og erkende I ikke deres Vidnesbyrd,
Kahlawng ka cet e hah na pacei boihoeh na maw. Mitnoutnae naw hah na panuek awh hoeh maw
30 at den onde skulde spares til Ulykkens Dag, skulde føres frem til Vredens Dag?
Tamikathoutnaw teh, lawkcengnae hnin hanelah pouk tangcoung e lah ao awh. Lungkhueknae hnin nah tâcokhai lah ao awh han, tie hah na panuek hoeh maw
31 „Hvo vil forholde ham hans Vej? naar han gør noget, hvo vil betale ham?
Apinimaw a hmaitung vah na lamthung hah hawihoeh atipouh han. Apinimaw a sak e hah a patho han.
32 Og han føres hen til Gravene, og ved Gravhøjen lever hans Minde.
Hateiteh, phuen koe ceikhai lah ao teh, phuen hah meng kountouk hanelah ao.
33 I Dalens Muld hviler han sødt, og han drager hvert Menneske efter sig, og paa dem foran ham er ikke Tal.”
Ayawn dawk e kacoumnaw hah, ahnimouh hanlah, a radip vaiteh, tami pueng ni a kâbang han. A hmalah touklek hoeh e ka cet tangcoungnaw patetlah taminaw pueng a duksawn han telah a ti.
34 Hvorledes trøste I mig da med Forfængelighed? og hvad der bliver tilbage af eders Svar, er Troløshed.
Hottelah namamae pahni dawk laithoe pou ao lahun nah, bangtelamaw hrawnghrang lawk hoi lung khuet na pahawi thai awh han, telah a ti.