1 Mosebog 11
1 Og al Jorden havde eet Tungemaal og eet Sprog.
Og hele jorden hadde ett tungemål og ens tale.
2 Og det skete, der de rejste fra Østen, da fandt de en Dal i Landet Sinear og boede der.
Og da de drog frem mot øst, fant de en slette i landet Sinear, og de bosatte sig der.
3 Og de sagde, den ene til den anden: Velan, lader os stryge Tegl og brænde dem vel; og de havde Tegl for Sten, og Jordbeg havde de for Kalk.
Og de sa til hverandre: Kom, la oss gjøre teglsten og brenne dem vel! Og de brukte tegl istedenfor sten, og jordbek istedenfor kalk.
4 Og de sagde: Velan, lader os bygge os en Stad og et Taarn, hvis Spidse kan naa op til Himmelen, og lader os gøre os et Navn, at vi ikke skulle adspredes over al Jorden.
Så sa de: Kom, la oss bygge oss en by med et tårn som når op til himmelen, og gjøre oss et navn, så vi ikke skal spres over hele jorden!
5 Da nedfor Herren for at se den Stad og det Taarn, som Menneskens Børn byggede.
Da steg Herren ned for å se byen og tårnet som menneskenes barn hadde begynt å bygge.
6 Og Herren sagde: Se, dette er eet Folk, og de have alle eet Tungemaal, og dette have de begyndt at gøre; og nu vil intet formenes dem af alt, hvad de faa i Sinde at gøre.
Og Herren sa: Se, de er ett folk, og ett tungemål har de alle; dette er det første de tar sig fore, og nu vil intet være umulig for dem, hvad de så får i sinne å gjøre.
7 Velan, lader os fare ned og blande deres Tungemaal der, at den ene ikke forstaar den andens Tungemaal.
La oss da stige ned der og forvirre deres tungemål, så den ene ikke forstår den andres tungemål!
8 Og Herren adspredte dem derfra over al Jordens Kreds; og de lode af at bygge Staden.
Så spredte Herren dem derfra over hele jorden, og de holdt op med å bygge på byen.
9 Derfor kaldte man dens Navn Babel; thi Herren blandede der al Jordens Tungemaal, og Herren adspredte dem derfra over al Jordens Kreds.
Derfor kalte de den Babel; for der forvirret Herren hele jordens tungemål, og derfra spredte Herren dem ut over hele jorden.
10 Disse ere Sems Slægter. Sem var hundrede Aar gammel og avlede Arfaksad, to Aar efter Floden.
Dette er historien om Sems ætt: Da Sem var hundre år gammel, fikk han sønnen Arpaksad to år efter vannflommen.
11 Og Sem levede, efter at han havde avlet Arfaksad, fem Hundrede Aar og avlede Sønner og Døtre.
Og efterat Sem hadde fått Arpaksad, levde han ennu fem hundre år og fikk sønner og døtre.
12 Og Arfaksad levede fem og tredive Aar og avlede Sala.
Da Arpaksad var fem og tretti år gammel, fikk han sønnen Salah.
13 Og Arfaksad levede, efter at han havde avlet Sala, fire Hundrede og tre Aar og avlede Sønner og Døtre.
Og efterat Arpaksad hadde fått Salah, levde han ennu fire hundre og tre år og fikk sønner og døtre.
14 Og Sala levede tredive Aar og avlede Eber.
Da Salah var tretti år gammel, fikk han sønnen Eber.
15 Og Sala levede, efter at han havde avlet Eber, fire Hundrede Aar og tre Aar og avlede Sønner og Døtre.
Og efterat Salah hadde fått Eber, levde han ennu fire hundre og tre år og fikk sønner og døtre.
16 Og Eber levede fire og tredive Aar og avlede Peleg.
Da Eber var fire og tretti år gammel, fikk han sønnen Peleg.
17 Og Eber levede, efter at han havde avlet Peleg, fire Hundrede Aar og tredive Aar og avlede Sønner og Døtre.
Og efterat Eber hadde fått Peleg, levde han ennu fire hundre og tretti år og fikk sønner og døtre.
18 Og Peleg levede tredive Aar og avlede Reu.
Da Peleg var tretti år gammel, fikk han sønnen Re'u.
19 Og Peleg levede, efter at han havde avlet Reu, to Hundrede og ni Aar og avlede Sønner og Døtre.
Og efterat Peleg hadde fått Re'u, levde han ennu to hundre og ni år og fikk sønner og døtre.
20 Og Reu levede to og tredive Aar og avlede Serug.
Da Re'u var to og tretti år gammel, fikk han sønnen Serug.
21 Og Reu levede, efter at han havde avlet Serug, to Hundrede Aar og syv Aar og avlede Sønner og Døtre.
Og efterat Re'u hadde fått Serug, levde han ennu to hundre og syv år og fikk sønner og døtre.
22 Og Serug levede tredive Aar og avlede Nakor.
Da Serug var tretti år gammel, fikk han sønnen Nakor.
23 Og Serug levede, efter at han havde avlet Nakor, to Hundrede Aar og avlede Sønner og Døtre.
Og efterat Serug hadde fått Nakor, levde han ennu to hundre år og fikk sønner og døtre.
24 Og Nakor levede ni og tyve Aar og avlede Thara.
Da Nakor var ni og tyve år gammel, fikk han sønnen Tarah.
25 Og Nakor levede, efter at han havde avlet Thara, hundrede Aar og nitten Aar og avlede Sønner og Døtre.
Og efterat Nakor hadde fått Tarah, levde han ennu hundre og nitten år og fikk sønner og døtre.
26 Og Thara levede halvfjerdsindstyve Aar og avlede Abram, Nakor og Haran.
Da Tarah var sytti år gammel, fikk han sønnene Abram, Nakor og Haran.
27 Og disse ere Tharas Slægter. Thara avlede Abram, Nakor og Haran; og Haran avlede Lot.
Dette er historien om Tarah og hans ætt: Tarah fikk sønnene Abram, Nakor og Haran. Og Haran fikk sønnen Lot.
28 Og Haran døde for Thara sin Faders Ansigt i sit Fædreneland, udi Ur i Kaldæa.
Og Haran døde hos sin far Tarah i sitt fedreland, i Ur i Kaldea.
29 Og Abram og Nakor toge sig Hustruer; Abrams Hustrus Navn var Sarai og Nakors Hustrus Navn Milka, en Datter af Haran, som var Fader til Milka og Fader til Jiska.
Og Abram og Nakor tok sig hustruer; Abrams hustru hette Sarai, og Nakors hustru hette Milka og var en datter av Haran, far til Milka og Jiska.
30 Og Sarai var ufrugtbar, hun havde intet Barn.
Og Sarai var ufruktbar, hun hadde ikke noget barn.
31 Og Thara tog Abram sin Søn og Lot Harans Søn, sin Sønnesøn, og Sarai sin Sønnekvinde, som var Abrams, hans Søns Hustru, og de droge ud med dem fra Ur i Kaldæa, at drage til det Land Kanaan, og de kom til Haran og boede der.
Og Tarah tok med sig Abram, sin sønn, og Lot, Harans sønn, sin sønnesønn, og Sarai, sin sønnekone, sin sønn Abrams hustru; og de drog ut sammen fra Ur i Kaldea for å reise til Kana'ans land, og de kom til Karan og bosatte sig der.
32 Og Thara blev to Hundrede Aar og fem Aar gammel, og Thara døde i Haran.
Og Tarahs dager blev to hundre og fem år; så døde Tarah i Karan.
